Tid for å klage, tid for handling, tid for håp.

Nyttårstale 2005

Med 2005 i vår kalender går vi inn i et årsom skal markere 100 års-jubileet for unionsoppløsningen i 1905, hundreår for fred og samarbeid med vår nabo i øst, og vi skal rette blikketfremover. Dette skal jeg komme tilbake til mot slutten av denne talen,for i disse dager er våre tanker et annet sted.

Dette årsskifte vil bli husket for det som har skjedd i Sør-Øst-Asia, og for den største ulykke som har rammet vårt folk i fredstid. Sterke bilder har festet seg til netthinnen. Vi ser for oss flodbølgen som raserer strender i Thailand, vi ser ødelagte landsbyer på Sumatra, vi ser gråtende ansikt på Sri Lanka og endeløse rekker av døde legemer og kister. Vi tenker på skolepulter som her hjemme vil stå tomme, og vi tenker på landsmenn som er forulykket eller savnet og på deres pårørende. En hel verden sørger, og vi er et folk i sorg.

Geologer har uttalt at jordens akse vaklet under dette jordskjelvet. Katastrofen har også rystet vår bevissthet, våre følelser og vår tanke. Vi stopper opp og spør: Hva skal vi tenke, hvordan kan vi be, hva kan vi gjøre, hvordan skal vi møte det år som ligger foran? I min refleksjon vil jeg tegne en vei å gå og noen skritt vi kan ta sammen inn i det nye året – med tid underveis for klage og handling, tid for fellesskap og daglig liv, tid for håp i det håpløse.

Tid for klage

I disse dager er det tid for klage. Kristen tro er ikke skjebne-tro, ikke passiv resignasjon, ingen kynisk aksept av det meningsløse: ”Det som skjer, det skjer.” Når kaosmakter truer og katastrofen inntrer, gir bønnene i Bibelen rom for klagen til Gud. I salme 69 heter det: ”Det er ikke feste for foten. Jeg er kommet ut på dypet, og strømmen river meg bort. Jeg har ropt meg trett.”

Kaosmakter har ødelagt liv og fellesskap på jorden. Vi forstår ikke det som har skjedd, selv om eksperter forklarer virkningene av jordskjelvet utenfor Sumatras kyst. Men i klagen skal vi få bringe vår nød frem for Ham som er større enn vår forstand. I klagen hamrer vi på Guds hjerte i vår nød, og hans hjerte er stort nok for sinne, protest og den trette klage. I dag skal noen få kjenne seg igjen i salmistens rop: ”Min sjel er mett av ulykker, mitt liv er kommet dødsriket nær.”

Med denne klage skal også vi som ikke er pårørende og direkte berørt, få rope til Gud og be - om fred over de døde, om styrke for dem som har mistet sine, og om nåde for de savnede og de mange som ennå lever i uvisshet. For når David sier at Gud er med selv gjennom dødsskyggens dal, så sier han ikke det for å stoppe klagen, men for å gi den rom og retning.

Tid for handling

Om kristen tro ikke er passiv resignasjon overfor det meningsløse, så er det også tid for handling. I dag er det tid for konkret nestekjærlighet og solidaritet i en verden der vi mer og mer forstår at våre liv er vevd sammen. Om det er vanskelig å fatte omfanget og dybden i det som har skjedd, reagerer vi likevel spontant - med medfølelse og med handling som vi forstår trengs på mange plan. Vårt folk har allerede gitt raust, men omfanget av katastrofen og nøden er slik at vi fortsatt må støtte nødhjelpsorganisasjonene og gi til de folk som er rammet.

I dag har vi grunn til å takke for offentlige myndigheter som har gitt hjelpearbeidet her hjemme og der ute høyeste prioritet. Vi har grunn til å takke for hjelpearbeidere som setter alt inn for å berge liv og lindre lidelse, for alle som legger alt annet til side for å hjelpe medmennesker med sår på kropp og sinn, med fysiske behov og i åndelig nød.

Gardermoen lufthavn ligger i Borg bispedømme, og denne helgen har brorparten av overlevende fra vårt land kommet hjem. Vår lufthavnsprest Ragnvald Seierstad har stått sentralt i hjelpearbeidet der sammen med et godt organisert team av prester, og våre sykehusprester i Østfold og Akershus er med i sykehusenes kriseteam og i mottaket av sårede og syke som nå har kommet og kommer hjem. Telefontjenesten til Kirkens SOS melder også at de allerede er blitt kontaktet av overlevende og pårørende.

Men fremdeles er flere hundre savnet, og vi frykter det verste. Om noen dager vil en ufattelig liste over forulykkede og savnede bli offentliggjort. Politidistrikter og prester er i beredskap for sorgens meldinger som vil måtte gis, og her i Fredrikstad og i andre kommuner står kommunale kriseteam i samarbeid med helsetjeneste og kirke til disposisjon for rammede og pårørende. Ved denne samling er flere av de aktuelle etater og institusjoner representert, og vi må si: Nå er det viktig at vi står sammen i praktisk handling, og at vi med klare hoder og varme hjerter, med gode rutiner og arbeidsfordeling kan være med å bære den sorg som rammer så tungt.

Tid for fellesskap

De siste dagene har vært som en mørk natt, mange er de som fortsatt må kjempe med sorgens mørke, og vi spør: Når skal lyset komme, når skal dagen gry igjen? En vismann spurte en gang sine disipler om når en kan vite og se at natten er blitt til dag. Disiplene hadde forskjellige forslag, men vismannen avbrøt og sa: Natten blir til dag når du ser et annet menneske og i dets ansikt oppdager en søster eller bror.

I de neste dager og uker er det mange som vil ha behov for å bli oppdaget som en søster eller bror. I de neste dager og uker vil vi trenge åpne fellesskap i menighet og lokalsamfunn, steder og rom for sorg og gråt, men også for nye bånd som kan binde mennesker sammen. Da handler det ikke så mye om de mange ordene, men om enkle handlinger med en blomst eller en kaffe-kanne, om å sitte sammen med nærhet og nærvær for hverandre. Derfor vil menigheter holde åpne kirker der det er aktuelt – med rom for slikt fellesskap, med rom for å tenne lys i mørket og for å bære sorg og sårbare liv frem for Gud. I denne by vil vi holde en felleskristen forbønnsgudstjeneste og samling i Domkirken førstkommende tirsdag kveld.

I denne sammenheng er det en særskilt gruppe som bør nevnes. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om eller hvor mange vi har i vårt bispedømme. Men vi har i vårt land tamiler, singalesere og folk fra Thailand som har mistet noen av sine eller hvis familier har mistet hjem og livsgrunnlag. I disse dager bringes vi nærmere hverandre, og vi vil si: det er hjerterom også for dem i våre lokalsamfunn. Også de skal få oppdage nye søstre og brødre i vårt land.

Men denne katastrofe vekker også en annen ettertanke. Hvert år dør flere hundre mennesker i trafikk-ulykker og andre ulykker i vårt land. Når de store katastrofer inntrer, reagerer storsamfunnet kollektivt. Men hver gang et menneske rives uventet bort, kommer den samme sorg i en familie, i et nærmiljø. Denne julen er også mennesker plutselig revet bort av ulykker her hjemme. Også de skal møtes med nærhet og fellesskapets støtte.

Tid for livet

I dag har vi særskilt for vårt indre blikk barneansikt fra katastrofeområdene, små bylter med livløse legemer og små kister. Vi tenker på norske skolepulter som vil stå tomme, på barn som var midt i tragedien, men likevel er kommet levende hjem, og på dem som vender hjem uten mor eller far. I dag vil vi tenke på barn i berørte familier, det er også tid for barna i vår midte.

Ved siden av umiddelbar hjelp til dem som er rammet, er to ting viktige på alle plan i møtet med det som er skjedd: det første er varsomt rom for fortellingen, og det andre er at livet så snart som mulig kan komme i normalt gjenge. Begge deler er viktig for å komme gjennom sorgen, og slik kan vi gi hjelp – som fellesskap og hver enkelt av oss.

I skoler og barnehager, i menigheter og nærmiljø, i individuell sjelesorg og i personlige samtaler også med unge og voksne skal vi gi rom for fortellingen – ikke med press, men varsomt, fordi det som har skjedd rører så dypt i menneskers liv. Dette rom for det tragiske og det ektraordinære skal vi balansere ved å la det ordinære, daglige liv gå sin gang. Også nå skal vi få glede oss over livet, over små og store ting, over daglige gjøremål, over vennskap og fellesskap, over å leve på en jord som Gud har skapt, og som han vil skal være god for oss.

Tid for håp

Ett uttrykk fra Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, har ligget i min bevissthet de siste dager. I beskrivelsen av den nye jord som Herren skal skape når Jesus kommer igjen, heter det: ”… og havet fantes ikke mer.” Det betyr ikke at vann og sjøer ikke skal være der, for det tales både om kilder med levende vann og om livets elv. Men havet som truende kaosmakt skal ikke være mer.

Men her og nå, i denne verden skal vi leve med havet. Vi skal leve med havet og dets rikdom og skjønnhet, vi skal leve med det som kilde til liv og som næringsgrunnlag. Og samtidig må vi leve med dets voldsomme krefter og trussel mot menneskers liv. Vi vet noe om begge deler i dette land, og vi vet noe om vårt ansvar for skaperverk og miljø. Derfor er det tragisk at kunnskap og informasjon om et forestående jordskjelv og dets virkninger ikke var tatt inn i et varslingssystem som kunne berget tusener av liv i de åtte land som ble rammet.

Men det er nok et uttrykk fra Bibelens siste bok som har ligget i min bevissthet. Før det tales om den nye jord og at havet ikke er mer, sier Åpenbaringsboken: ”Havet gav nå sine døde tilbake.” Det er et ord som har gitt trøst og håp til mange som har mistet sine på åpent hav, og som ikke fikk en grav å gå til. I dag skal vi på nytt få gripe dette ord og dette håp, både for våre egne og for de ufattelig mange rundt det indiske hav.

Midt i den katastrofe som har utfoldet seg for våre øyne, skal vi få tro dette: ingen er glemt av Gud, ingen er tapt for Gud. For midt i klagen ligger et dypere håp. Paulus har satt ord på håpet når alt ser håpløst ut. I dag tar vi med alle som ble rammet, alle som lider og lever med savn, og vi sier med Paulus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom 8,38-39). Det er også med dette håp vi skal gå inn i det nye året og møte dager som vi legger planer for, men som vi likevel ikke kjenner.

Tid for å minnes - Tid for å se fremover

Hva har så dette å gjøre med det nye året for vår kirke i Borg, hva er forbindelsen til det 100-års-jubileum som skal markeres for unions-oppløsningen i 1905?

Den 13.september 1905 en krigstruende konflikt etter unions-oppløsningen avverget i Karlstad med en traktat som ble til fred, samarbeid og godt naboskap med vår store frende i øst. Etter den siste ukes hendelser ser vi enda tydeligere hvordan vi som folk er vevd inn i en større vev, og hvor nødvendig arbeidet for fred og forsoning er for det enkelte menneske og for bærende fellesskap i og blant jordens folk. Men katastrofen som har rystet vårt samfunn i dets grunnvoller, har også brakt frem i dagen noen grunnverdier som både vi og det globale samfunn trenger – like meget i dag som for hundre år siden: vern om det sårbare liv, medmenneskelighet med nestekjærlighetens og solidaritetens fortegn, fellesskap og omsorg som krysser sosiale og geografiske grenser.

I vårt bispedømme vil 100-års-markeringen ha noen tyngdepunkter rundt 17.mai på Eidsvoll, i Moss i august og med åpningen av den nye Svinesundsbroen den 10. juni. Den 12.juni vil det bli holdt freds- og festgudstjenester over hele landet. Inn i denne brede markering tar vi med oss de erfaringer og grunnverdier som har kommet for dagen ved årets begynnelse. Vi tar dem med, også fordi vår nabo i øst ved dette årsskifte er blitt rammet enda verre enn oss. Dette skal vi ta med i vår markering sammen med visjonen for vårt folk som fredsnasjon og brobygger.

Men katastrofen ved årsskiftet har også synliggjort folkekirkens brede nærvær i våre lokalsamfunn og betydningen av kristen tro og tradisjon i vårt folk – ikke minst når det røyner på. Det er ikke noe uevangelisk i det at kirken blir tydelig og nærværende særlig når det røyner på. Tvert imot. Jesus hadde et øye for mennesker med nød og lidelse som lå åpent i dagen. I Jesu fotspor vil vi ta med oss erfaringene fra dette årsskifte inn i kirkens liv og tjeneste i året som ligger foran.

Derfor vil jeg ved dette årsskifte nevne at Kirkens Bymisjon i 2004 er blitt etablert i samarbeid med lokale menigheter på to steder i vårt bispedømme: i Skedsmo kommune på Romerike og her i Fredrikstad. Her er allerede ansatte og frivillige i gang med å lindre smerte og gi rom for slitne og utslåtte, med å gi hjerterom til mennesker som trenger fellesskap og nærhet. Dette viser oss vei fremover som en bekjennende, tjenende og åpen folkekirke, og jeg vil ønske lykke til – både i Fredrikstad og på Nedre Romerike.

I året som ligger foran, vil nye kors bli satt i jorden når kjære stedes til hvile, og korsets merke vil bli tegnet over åpent hav. Korset er det eldste og mest gjennomgående symbol i vår kultur. Men Jesu kors er ikke i første rekke et sorgens symbol, hans nakne kors er forsoningens, håpets og oppstandelsens tegn. Vi tegner det over dem som døpes, vi tegner det over våre døde, og under dette tegn og med korsets kraft får vi leve. Dette tegn vil vi ta vare på i vår kultur, i vår tro og tradisjon, og med forsoningens, håpets og oppstandelsen tegn går vi inn i 2005.