Bygg freden bygg lokal bredskultur bygg den lokale menughet

Nyttårstale 2003

Ved dette nyttår tenker jeg på en episode fraKnøttene. Espen ringer på hos Sofie, og Sofie åpner og sier: "Hysj, dumå være stille!" Espen spør: "Hva - er mora eller faren din syk?" "Nei,men kom og bli med meg inn på rommet mitt," svarer Sofie. Og der liggerdet en globus i sengen, og Sofie forklarer: "Verden lider, og dentrenger omsorg og hvile."

Denne lille episode vekker hos meg noen strofer fra en salme av Svein Ellingsen som også hører hjemme ved inngangen til det nye år:

Noen må våke i verdens natt, - noen må tro i mørket,
Noen må være de svakes bror. - Gud, la din vilje skje på jord.

Ved dette årsskifte vil jeg gjerne løfte frem det initiativ som Kirkenes Verdensråd har tatt for å styrke engasjementet mot vold og for fred i årene frem til 2010: "Decade to overcome violence." Her i landet følges dette initiativ opp på felleskristen basis under overskriften: "Ti-år mot vold: Bygg freden!"

Med situasjonen på den internasjonale arena, men også i vårt land og i våre lokalsamfunn er det overflødig å begrunne aktualiteten i dette initiativ. I denne nyttårstalen vil jeg begynne med den evangeliske motivasjon og så rette søkelyset mot fire utfordringer:

Bygg freden - globalt!
Bygg trygge lokalmiljø – lokal fredskultur!
Bygg den lokale menighet!
Bygg den kristne tradisjon i vårt land.

Fred på jorden – et evangelisk incitament

Med sin realisme i beskrivelsen av menneskelig liv og historie inneholder Bibelen dystre scenarier av krig og konflikt. Men det er det bibelske vitnesbyrd som også har gitt oss de sterkeste visjoner av fred mellom mennesker og folkeslag og motivasjon til forsoning og fredsskapende arbeid. Sterkest lyder det i englenes sang ved Jesu fødsel: "Ære være Gud i det høyeste, fred på jorden og Guds velbehag blant mennesker."

Denne lovsang er himmelens egen sang for jorden. Når vi leser den nedenfra, må vi også lese den bakfra: Når Guds velbehag tar bolig blant mennesker, skal det utvikle fred på jorden og skape lovsang til Gud i det høye. Disse tre ting henger altså sammen: nåden fra Gud i Jesus Kristus, fred på jorden og mennesker "Ære være Gud i det høyeste". Englenes lovsang inneholder løfte om Guds nåde og fred i våre liv, og den gir oss et oppdrag - å formidle nåden til mennesker og skape fred på jorden.

Det går en linje i Bibelen fra Lamek til Moses og til Jesus. Lamek sa: "Jeg dreper en mann for et sår og en gutt for en skramme. Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger." Lamek er symbolet for den grusomme hevn. Med Moses legges en ny rettsorden, hos ham heter det: øye for øye, tann for tann. Vi oppfatter dette som primitiv gjengjeldelse, men faktum er at dette var en begrensning av vold og hevn, at straffen aldri skulle overstige den ugjerning som var begått. Senere kommer den jødiske tradisjon og gjør slutt på døds-straffen, og med Jesus innføres det radikale: "Elsk dine fiender!" Han som dør for å sone verdens synd og ondskap, blir begynnelsen til nytt liv og en ny tjeneste i forsoningens og fredens tegn.

Kirkenes Verdensråd ble i sin tid etablert på ruinene i Europa etter annen verdenskrig, og dette kristne fellesskap ble dannet med en visjon om kristen enhet og et engasjement for fred. I det verdensvide kristne fellesskap har vi også lært av hverandre. En ortodoks kristen kommentere sin egen kirkes fredsbønn og sier:

"Vi ber for fred i verden, ikke bare for menneskene, men for hver skapning…Slik har vi del i en kosmisk fromhet og lever i harmoni med alt som Gud har gitt eksistens. Vi ber for hver Jesu disippel, om at Gud i hver enkelt blir tilbedt i ånd og sannhet. Vi ber om slutt på all krigføring og på kampen mellom raser, nasjoner og sosiale klasser. Vi ber om at alle mennesker må forenes i gjensidig kjærlighet. Hvert Guds hus er et hus for hans hellige nærvær og et hus for bønn. Hvert Guds hus er et fredens hus."

Hva betyr så denne bønn om fred, dette engasjement mot volden og for freden i dag?

1. Bygg freden globalt!

I dag skjelver mange i angst med tanke på Midt-Østen og Irak. Siden vårt bispedømme har et tett vennskapssamarbeid med den lutherske kirke i Jerusalem, på Vestbredden og i Jordan, er det naturlig for meg å kommentere forberedelsene til et oppgjør med regimet i Irak. Jeg er verken politiker eller militær-strateg, men taler som en kristen i vårt eget land og som en røst for kristne søsken i Midt-Østen.

Det felleskristne initiativ "Ti-år mot vold" innebærer en sterk protest mot all terror, også mot Saddam Husseins terror-regime. Men når en USA med en vestlig allianse ruster til krig mot Irak, får jeg problemer. Jeg får problemer, fordi politisk og militær makt aldri skal benyttes til å fremme egen makt, men i livets tjeneste – for å verne liv og forløse liv. Jeg får problemer, fordi vold avler vold, og med ondskapens dynamikk og hatets anatomi er det ingen som kan kontrollere konsekvensene, heller ikke at voldsspiralen kan eksplodere ytterligere i det herjede Midt-Østen og skape gru på andre breddegrader.

Jeg har problemer med de amerikanske planer om krig, fordi Irak ligger i verdens fattigdomsbelte, og konflikten kan raskt utvikle seg til en konflikt mellom den rike og fattige del av verden. Jeg har store problemer, fordi den vestlige allianse fremstår som representanter for den kristne sivilisasjon, og den muslimske verden fremdeles bærer med seg minnet om middelalderens korstog.

Ondt skal med ondt fordrives, sier vi. Men kampen mot terroren må ikke føre oss tilbake til Lameks hevnprinsipp. Paulus følger opp Jesu ord om å elske fienden og sier: "Overvinn det onde med det gode." Fred er alltid risiko-fyllt, fred koster. De kristne kirker i Midt-Østen har fått merke det på egen kropp, men har likevel stått for et sterkt og betydelig ikke-volds-engasjement for å skape forsoning og bygge fred. Derfor henstiller jeg til vår regjering ikke bare om å gjøre alt som står i dens makt for å hindre en krig med Irak denne våren, men fremfor alt om å søke andre veier – ikke bare diplomatiske, men fremfor alt humanitære kanaler for å bygge nye relasjoner og bidra til en annen og demokratisk utvikling i de fattige land i den muslimske verden.

2. Bygg trygge lokalmiljø – lokal fredskultur!

Verdikommisjonens rapport om "Vold i Norge" sier at vårt land er lite voldelig i forhold til nasjoner det er naturlig å sammenligne med. Ikke desto mindre utsettes mer enn 180.000 voksne for vold hvert år, og sist vår stod Moss i fokus for nasjonens oppmerksomhet etter drap på to dørvakter utenfor et treffsted i byens sentrum. Samtidig vet vi at vold mot barn og blant unge representerer store mørketall, og verdikommisjonens rapport påpeker at volden i vårt land hovedsakelig skjer på tre arenaer: hjemme, på arbeidsplassen og på gate eller offentlig sted.

Vold må ikke bare stanses, den må forebygges. Og når vi retter søkelyset mot voldens årsaker og spør hvordan vi best kan forebygge den, må vi tørre å tale sant om det som skjer blant oss og rundt oss. De raske endringene og den økende fragmentering av fellesskap mellom mennesker skaper utrygghet og gir grobunn for vold. La meg konkretisere:

Når bedrifter fusjonerer eller fisjonerer med tap av arbeidsplasser og radikale oppsigelser, rammes både voksne og barn. I jaget etter lønnsomhet har også arbeidslivets ledere et ansvar for samfunnets ve og vel og for de sosiale konsekvenser, det handler om mennesker og menneskers liv.

Samtidig lever vi i en tid med oppløsning av familier og foreldres bytte av partnere. Ifølge statistikken må rundt 10.000 barn gjøre denne erfaring hvert år. Mange av barna takler denne situasjonen, men for mange betyr det også usikkerhet og manglende trygghet for fremtiden.

I sine nyttårstaler tok både konge og statsminister opp problemene rundt den tiltagende mobbing. Jeg vil kalle det en utvikling med språklig eller verbal aggresjon som skaper en aggressiv omgangsform i hverdagen. Når dette kombineres med en medie- og underholdningsindustri som både gir den språklige og fysiske vold stort rom, tilsier sunt folkevett at dette gjør noe med menneskesinnet og fellesskapet mellom mennesker.

Det er i denne situasjon menighetene skal utfolde sitt liv og utføre sitt oppdrag som Jesu Kristi kirke. Etter drapene i Moss sentrum ble kirken i Moss både samlingssted, omsorgssted og bønnested. Men for oss som kirke er det viktig ikke bare å være der i sorgens stund etter at volden har rammet, men å være en motkultur mot de destruktive krefter – et nettverk som verner om det sårbare menneske, og som gir det gode liv og det gode fellesskap rom.

Derfor vil jeg i dag rette søkelyset mot de mange samarbeidsprosjekter i kommunenene – med kriminalforebyggende og rusforebyggende tiltak, med felles satsing på barne- og ungdomsfronten. Jeg tror disse tiltak og samarbeidet mange steder kan styrkes, og også at den lokale menighet flere steder bør komme med i det samarbeid kommunene initierer. Fra min side som biskop vil jeg også oppmuntre menigheter og medarbeidere til å sette på dagsorden det felleskristne initiativ "Ti-år mot vold: Bygg freden" og til å utvikle engasjementet som allerede er der – både for det lokale og det globale.

Når det dystre bakteppe tegnes, må vi sette ord på alt det gode som også skjer i våre lokalmiljø og menigheter. I dag sitter noen bilder fra 2002 på min netthinne. Det første bildet er av to skoler med skolebarn på stille pilegrimsvandring – den ene dagen i Svindal, den andre dagen i Våler – og en fløytespillende kantor som trekker barna gjennom skogens stillhet mot et kors på skogens høyeste punkt. Det andre bildet er av en fullsatt Gaustad idrettshall i Onsøy, med konfirmanter og yngre og eldre ungdom i herlig livsutfoldelse; det er natt-cup med fotball og innebandy, med ungdomspresten i spissen og mange voksenledere i samtale og spill med ungdommene. Slikt blir det fellesskap og fred av.

3. Bygg den lokale menighet!

Det er på denne bakgrunn jeg også retter søkelyset mot den lokale menighet og det ordinære menighetsliv i vårt bispedømme. Vi lever i en tid som dyrker det ekstra-ordinære og søker det sensasjonelle. I dag vil jeg si: det er det ordinære og lite sensasjonelle menighetsliv som gir vekst og som kan være en forsonende kraft i lokalsamfunnet med stabilitet og trygge livsvilkår for barn, unge og voksne.

Jeg sier dette i dag fordi kommunenes anstrengte økonomi og menighetenes begrensede økonomiske ressurser har stått på dagsorden de siste ukene før jul. Med den ordning vi i dag har for den lokale kirkes økonomi, er den i vesentlig grad avhengig av overføringer fra kommunen, og jeg vil gjerne berømme de mange kommuner som strekker seg langt for å møte menighetenes behov. Mitt poeng i dag er dette: folkekirke koster, det koster å utvikle den veven i lokalsamfunnet som menigheten skal og vil være, og som lokalsamfunnet trenger. Derfor utfordrer jeg også våre politikere til å styrke sin investering i denne veven.

Da det i høst ble drøftet om en måtte stenge en av våre kirker på grunn av dårlig økonomi, fikk jeg en henvendelse fra en ung mor med følgende spørsmål: Hvis kirken stenges, hva skal vi da gjøre med barnekoret og alle musikk-aktivitetene, hva vil da skje med fellesskapet og lokalsamfunnet vårt? Det handler altså ikke bare om søndagens gudstjeneste, om bryllup og begravelser og kirkelige seremonier. Den lokale kirke er den nære kirke, et viktig nettverk når lokalsamfunnet tappes for andre institusjoner som binder sammen. Gjennom barnearbeid og ungdomstiltak, gudstjenesteliv, diakoni og misjon er den lokale kirke og skal være en byggende og forsonende kraft.

Det er også i dette perspektiv jeg hilser velkommen initiativet "Ti-år mot vold: Bygg freden" fordi det rører ved nerven vår tid og kjernen i evangeliet om Guds nåde og fred til oss, og jeg vil be medarbeidere og menigheter drøfte de konkrete forslag til handling. Ett av forslagene er å etablere besøksgrupper til et fengsel i nærheten, et annet å fornye daglig bruk av Frans av Assisis fredsbønn.

I forlengelsen av dette vil jeg også nevne Edvard Grimstads initiativ for å samle kristne til bønn for Østfold. Dette bønne-initiativ ble tidlig i høst behørig kommentert i mediene, og jeg har ved et par anledninger sitert kommentaren fra Øyvind Johannesen alias Raymon. Han sa: "Han Raymon har ikke noen mening om dette. Men han Øyvind Johannesen mener det er bra. I Østfold trenger vi all den hjelp vi kan få." I etterkant har det vært mindre medieblest, men jeg tror det er nyttig å fortelle hva dette handler om – en naturlig kristen adferd med omsorg for naboer og arbeidskamerater. For det første er det bønn for medmennesker, å be om Guds velsignelse for dem. Dernest dreier det seg om å bygge relasjoner, ta kontakt og etablere fellesskap. For det tredje handler det om å lytte til naboens eller arbeidskameratens behov, gå inn i dem og be for dem. Og endelig – om å dele med dem evangeliet om Jesus Kristus. I denne rekkefølge. Nettopp på denne bakgrunn synes jeg Øyvind Johannesens kommentar var så treffende, og jeg vil gjerne ønske dette felleskristne bønne-initiativ lykke til.

4. Bygg den kristne tradisjon i vårt land.

I det foregående har jeg berørt den skjøre freden i det globale samfunn, det sårbare menneskelivet og de sårbare fellesskap i våre lokalsamfunn. Det skal også være innfallsvinkelen til mitt siste punkt: den fremtidige relasjon mellom kirke og stat. Men da vil jeg ikke rette søkelyset mot organiseringen av dette forhold, men mot verdiforankringen i vårt folk og samfunn.

Sist sommer var kirke-stat-utvalgets innstilling ute til en bred høring som viste at et kanpt flertall blant menighetsråd, institusjoner og medarbeidere ikke sluttet seg til utvalgets innstilling om endrede relasjoner. Likevel ønsket nesten alle å komme videre i utviklingen av Den Norske Kirkes selvstendighet, og uttalelsene uttrykte et engasjement for å bevare og utvikle kristen tro og tradisjon som bærebjelke i vårt samfunn. Men er ikke det å be om både pose og sekk? Jeg tror ikke det.

Kirke-stat-utvalget var i sin innstilling opptatt av religionsfrihet og likestilling for kristne kirker og andre religionssamfunn. Men innebærer religionsfrihet og likestilling i et samfunn at verdinøytralitet må bli konsekvensen? I dag erkjenner vi at verdinøytralitet er en umulighet, og det er spennende at kulturforskere og sosiologer understreker at et land må ha et tradisjonsgrunnlag som går utover individers og gruppers rettigheter. Ja, de samme forskere understreker også at religiøs tilhørighet er og vil være viktig for enkeltmenneskers identitet. Tro og tradisjon, med religionens symboler og riter, er en avgjørende og sammenbindende kraft i et folks liv og et vesentlig element i fellesskapet i våre lokalsamfunn.

I det videre arbeid med forholdet mellom stat og kirke må den annonserte offentlige kommisjon også ta debatten om verdigrunnlaget for vårt samfunn, og det er en debatt som bør engasjere både regionalt og lokalt. I denne debatt er det mitt ønske at vår kirke kan stå sammen med andre kirkesamfunn og grupper og løfte videre den dype tradisjonsstrøm av kristen tro, men også den humanistiske arv som bærebjelker for et flerkulturelt Norge.

Men mens dette arbeid pågår, skal livet leves i våre lokalsamfunn. Og da haster det med å gi barn og unge så vel som voksne som er døpt inn i vår kirke, en trygg forankring i kristen tro og en bevisst kristen identitet. Derfor var det viktig at Stortinget u høst bevilget 5 millioner til å¨komme i gang med en bredt anlagt dåpsopplæring for barn og for unge opp til slutten av tenårene. Eller slik Storingsmeldingens tittel angir: "Trusopplæring i ei ny tid." Denne nysatsing blant barn og unge vil være en av de store utfordringer også i vårt bispedømme i året og årene som kommer.

Et siste ord

Jeg begynte med det felleskristne initiativ "Ti-år mot volden: Bygg freden!" og der vil jeg også slutte. Når Knøttenes Sofie sier "Hysj" og ber Espen om å være stille når verden lider, så er det kanskje en naturlig reaksjon – når en betrakter hele verden. Men verden består av mennesker, og når det gjelder mennesker, kan vi trenge stillhet, men vi trenger også handling. Derfor synger også Svein Ellingsen:

Noen må bære en annens nød, - noen må vise mildhet,
Noen må kjempe for andres rett. – Gud, la ditt rikes tegn bli sett.

Vår tro gir oss en overbevisning om at det ikke er naivt å tro at det går an å overvinne volden. Kristen tro er en inspirasjon til å tro mer enn det vi kan se. Ingen ting er umulig, Jesu oppstandelse er beviset på det. Eller slik det heter i oppfordringen til det felleskristne tiåret for å bygge freden: "Vi utfordres av visjonen om en kirke, Guds folk sammen på veien, som konfronterer alle skillelinjer av rase, kjønn, alder eller kultur, og som strever etter å virkeliggjøre rettferd og fred og vern om Guds skaperverk." Og dette gjør vi i visshet om at Gud i Jesus Kristus har tatt bolig iblant oss og vandrer med oss, slik Svein Ellingsen synger:

Herre, du våker i verdens natt. – Herre, du bor i mørket.
Herre, du viser oss Kristi dag! – Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud.