Vår faste borg

Forbønnsgudstjeneste: flomkatastrofen i Sør-Øst-Asia

Salme 46

Kjære menighet, kjære alle sammen!

Det er gått ni dagersiden jordens akse vaklet og flodbølgen slo inn over mennesker oglandsbyer rundt det indiske hav. I ni dager har vi vært hvileløse, vihar kjent fortvilelsen rive i kropp og sjel, og vi har bedt til Gud.

Iløpet av et døgn har det nærmest gått et lettelsens sukk gjennom vårtfolk. Ikke 462 savnede, men 88, og 16 bekreftet omkomne. Men mindretall letter lite for dem som nå må leve med sorg og savn. Og iSør-Øst-Asia er nøden stor og de ufattelige tall på katastrofens ofrefortsetter å stige.

Denne kvelden er vi sammen i sorgen, ogsammen vil vi være med å bære deres sorg som er direkte rammet. Vi ersammen i kirken for å bære vår bønn frem for Gud. Vi er sammen i bønnfor å la Gud bære vår sorg og våre hvileløse liv i denne tid – Han somvil være vår faste borg, også når jorden skaker og fjellene vakler ihavets dyp, når bølgene bryter og bruser.

I kveld ber vi sammen, og vi gir klagen rom.

Viforstår ikke og har vansker med å fatte det som har skjedd. Vi ser enmors fortvilelse og angsten i barneøyne, vi hører gråten. Når liv ogsamfunn blir ødelagt, gir bønnene i Bibelen rom for klagen til Gud. Isalme 69 heter det: ”Det er ikke feste for foten. Jeg er kommet ut pådypet, og strømmen river meg bort. Jeg har ropt meg trett.”

Iklagen skal vi få bringe frem denne nød for Ham som er større enn vårforstand. Vi hamrer på Guds hjerte, og hans hjerte er stort nok forsinne, for protest og for den trette klage. I kveld skal noen få kjenneseg igjen i salmistens rop: ”Min sjel er mett av ulykker, mitt liv erkommet døden nær.”

Guds Ord oppfordrer oss til å la vårebekymringer komme frem for Gud. Sammen med klagen ber vi derfor om fredover de døde, om styrke for dem som har mistet sine, og om nåde for desavnede og de mange som lever med savn. Vi ber for alle som har fåttsår på kropp og sinn, og vi tenker særlig på barna. Vi takker og berfor dem som ble berget og er kommet hjem. Vi ber om lindring for demsom lider, og for landsbyer og samfunn som igjen skal bygges opp.

I kveld ber vi sammen, og vi gir rom for ny tillit til Gud.

Detmerkelige med vår kristne tro er dette: Det er ikke i første rekke i degode dager at troen på Gud vokser og styrkes. Det er i nøden vi kjennerat vi trenger en sterkere hånd å holde i, en fast borg når jordenvakler og havets brenninger bruser. Da ser vi også tydeligere hvordanHerren Jesus Kristus selv gikk gjennom lidelsen og dødsskyggens dal,slik at vi skal få si: ”Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal… er dumed meg. Din kjepp og din stav trøster meg.” Ingen er glemt av Gud,ingen er tapt for Gud. Eller vi får si med Svein Ellingsen:

Herre, du våker i verdens natt, Herre, du bor i mørket.
Herre, du viser oss Kristi dag. Selv under livets tyngste slag
Er vi hos deg, du vår Gud.

Meddenne tillit til Gud i bønn, vil vi også la Gud på nytt forme våre liv.På nytt har en katastrofe vekket oss. Vi forstår at vi ikke lever foross selv, og vi ser hvordan vi trenger hverandre. Slik har Gud skaptoss, og i bønnens rom for Guds åsyn oppdager vi igjen hverandre - ogsåi denne by. Derfor vil vi også takke for alle som allerede har hjulpetog gitt raust, vi takker og ber for alle som nå har gått inn i detverdensvide hjelpearbeid. I bønnens rom har den faste borg også dennedimensjon - slik Svein Ellingsen synger i samme salme:

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket.
Noen må være de svakes bror, Gud, la din vilje skje på jord.

I kveld ber vi sammen, og vi gir håpet rom.

Desiste dager er det ett uttrykk fra Bibelens siste bok som har ligget imin bevissthet. Johannes Åpenbaring gir oss håpet om at Herren JesusKristus skal komme igjen og gjøre jorden ny. Men før det skjer,forteller Åpenbaringsboken dette: ”Havet gav nå sine døde tilbake.” Deter et ord som har gitt trøst og håp til mange også i vårt folk som harmistet sine på åpent hav, og som ikke fikk en grav å gå til. I dag skalvi på nytt få gripe dette ord og dette håp, både for våre egne og forde ufattelig mange rundt det indiske hav. Og vi skal få tro at han somer den faste borg, han skal gjøre en ende på krig, bryte buene ogsplintre sverdene, han skal skape en ny jord uten kaosmaktenesødeleggende krefter.

Apostelen Paulus setter ord på håpet nåralt ser håpløst ut. I kveld ber vi for alle som ble rammet, vi ber foralle som lider og lever med savn, og vi går selv inn i denne bønnen ogsier med Paulus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv, verkenengler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, ellernoen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noenannen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i KristusJesus, vår Herre.” (Rom 8,38-39). Det er denne kjærlighet Gud gir ossog lar oss dele – som vår faste borg.

Slik vil vi i kveld besammen og ta vår tilflukt til Ham som er vår faste borg. Vi vil giklagen og nøden rom, men vi vil også gi rom for ny tillit og for håp ien vanskelig tid. Slik Svein Ellingsen synger i en annen salme:

Gi håpet rom i denne tid,
Hvor langt du enn er nede.
Hos dem som taper i sin strid,
Er Herren skjult til stede.
Ved Kristi verk skal du bli sterk
Og hvile i Guds fremtid.