Innsettelsespreken

Joh 20,19-31

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud, vår far, og HerrenJesus Kristus! Når jeg i dag står foran dere, gir det mening mednettopp denne gamle hilsen. Jeg vil la den være en bønn for den fellesvandring som nå ligger foran oss: at den skal gi rom for Guds nåde ogKristi fred – i det liv som leves i storbyen og dens lokalsamfunn, iAsker og Bærum-bygdene

. En folkekjær biskop har avsluttet sintjeneste, og jeg skal starte min. Prosessen bak skiftet har engasjert.Den har vekket debatt og utløst mange følelser. Jeg vil ikke underslådette, men fremheve at Jesus i dag møter oss med den samme hilsen. Hankommer med en hilsen som stiller oss alle på samme sted – i etgrensesprengende møte med oppstandelsens under. Han sier: ”Fred væremed dere!”

Midt i den gamle storbyen Jerusalem sitter noenmennesker bak stengte dører. Fortellingen i evangeliet løfter frembildet av en flokk som har mistete sin frimodighet. Jesu disipler erredde og forvirrede. Med ett er Jesus der, gravsprengeren frapåskemorgen, den eneste som kan bevege seg fritt mellom himmel og jord.Nå står han midt iblant dem med sitt hellige nærvær.

Jesuskommer og er nær der han ikke er ventet. En russisk fange iIla-fengslet sa det samme for seksti år siden: ”Jesus er der du minstventer å finne ham,” og så malte han et bilde av ham i skyggen undergalleriet i fengslets kirke. Jesus kommer til fanger som sitter bak låsog slå, til enslige og familier som kjenner på frykt og stenger seginne. Han kommer til slitne mennesker på Oslos gater, han kommer tilstrevende og vellykkede mennesker i storbyens lokalsamfunn. Og han harén hilsen til oss alle: ”Fred være med dere!”

Fred er mennesketslengsel og kirkens løsenord. Derfor samles kristne til gudstjeneste – iOslo og Durban, i Bærum og Bagdad, i Asker og Sao Paulo og Jerusalem.De og vi samles med vår frykt og våre meningsforskjeller, med vårlengsel og vår tro. Vi samles for å møte den Herre som kommer fraoppstandelsens rike med sitt befriende ord om fred.

I allmenneskelig og religiøs streben finnes lengselen etter fred. ”Fred” erden vanlige hilsen mellom mennesker i Midt-Østen og et av de ord somknyttes til Gud både blant jøder og muslimer. Det nye er at Jesus ettersin oppstandelse knytter ordet fred til seg selv som den korsfestede ogoppstandne. Han viser frem sårmerkene i sine hender og sin side, som ettegn på at han ble såret for våre overtredelser og knust for våremisgjerninger. Nå lever han og vil ta hånd om det som er brutt istykker i våre liv og fellesskap. Jesus kommer med fred og åpner etkjærlighetens rom for tilgivelse og ny begynnelse.

Denne fredfår også Tomas oppleve. Han hadde vært en av de ivrige i flokken rundtJesus. På vei opp til Jerusalem hadde han sagt: ”Også vi går med, så vikan dø med ham!” Nå er Tomas fortvilet, og han kan ikke tro. Den somtviler og ikke kan tro at Jesus er oppstått og lever, er i godtselskap. Men Tomas får møte Den Oppstandne. Jesus inviterer ham til årøre ved sårene i hans hender og side. Tomas derimot faller på kne ogsier stille og forsiktig: ”Min Herre og min Gud.”

Her er engjenkjennelsens nærhet. Her skaper bekjennelsen et åpent og hellig rommellom Tomas og Jesus. Vi behøver slike hellige rom. Vi trenger en Gudsom er større enn oss, og vi trenger en usynlig Jesus som kommer inn ivåre liv med sin kjærlighet og fred. Han viste seg synlig for disipleneog Tomas. I dag kommer han fra oppstandelsens rike og er tilstede medsitt usynlig nærvær. Slik kan han være nær både i Oslo og i Durban, forat vi skal få kjenne hans fred. Han kommer til oss fra den andre sidenog sprenger dørene åpne med sin kjærlighet.

Sent fredag kveldkunne vi lese en melding fra Vatikanet på tekst-TV: ”I natt åpnerKristus døren for paven!” Det var en sterk melding om den siste dør somskal åpnes av Oppstandelsen Herre inn til det evige liv. Mengravsprengeren åpner også dører og sender oss ut i livet her og nå medsin fred og kjærlighet. Han sier: ”Likesom Faderen har sendt meg,sender jeg dere.” Jesus setter mennesker i bevegelse.

Kirkener en institusjon, og den er samtidig en bevegelse, et fellesskap avmennesker i bevegelse – med kjærlighet og fred. Jesus viser osssårmerkene i sine hender og side og setter oss i bevegelse i en såretverden blant mennesker som bærer sår. Han sender oss med dette oppdrag:å tilgi like raust som han tilgav og tilgir, og å leve ut denkjærlighet som gir fred. .

Jesus taler om forskjellen på denfred han gir, og den fred som verden gir. Det betyr ikke at Jesus ikkeer opptatt av fred på jorden. Han bruker tid og krefter på menneskersfred her og nå, og han setter oss i bevegelse: til å lege syke, gi mattil sultne, rekke hånden ut til fremmede og kjempe for rettferdighet.”Salige er de som skaper fred. Salige er de som tørster og hungreretter rettferdighet” Jesus åpner stengte dører og sender oss ut i livetmed sin fred – inn i familiekonflikter, ut i storbyen med dens lidelserog voldsproblemer. Han sender oss ut til forsoning mellom mennesker ogfolkegrupper, til møte med mennesker av annen tro og religion.

Fredensog forsoningens vei – det er den gode veien, men også den vanskelige.Og det kan være vanskelig å tale om den og høre disse ordene i dag,ordet om den Oppstandne og det å bære korset. Ved en bispeinnsettelseser vi kanskje mest av kirkens ytre prakt og makt. Likevel er det dettedet dypest sett handler om: å sette sin lit til han som kommer medfrelse og fred til alle, og så gå ut i livet i Jesu navn. Det er dettesom er evangeliet og kirkens grunnlag: Kristus er oppstanden. Han giross sin fred og sender oss ut med sin kjærlighet.

Kristi fredog kjærlighet er også utgangspunktet for min gjerning som ny biskop iOslo bispedømme. I denne fred og kjærlighet skal vi få leve, med våreliv og vårt mangfold. I dag rekker jeg hendene ut og ber om at detteskal få prege min og deres vandring – med bevegelse i tilgivelsens ogforsoningens landskap.

Fred være med dere, sier Jesus. Meddenne hilsen skapes et åpent og hellig rom som har plass for alle, bådetvilende og troende. I dette rom får vi møte Den oppstandne som ertilstede med sitt usynlige nærvær, slik at vi kan si og bekjenne medTomas: ”Min Herre og min Gud!”