Herre, gå med oss!

Preken ved avslutning av Borg Bispedømmes prestekonvent Hamar Rica

Under hele prestekonventet har noen stener og noen lys på scenen ivår konventsal minnet oss om Jesu tomme grav, om at Han lever og ernær. Da kvinnene gikk inn i graven, møtte de en engel som ikke barefortalte at Jesus var oppstått, men som også sa: ”Gå av sted og sitil hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere tilGalilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.” (Mk 16,7)

Slikdisiplene drog hjem til sitt Galilea, skal vi nå bryte opp fra dettekonvent og dra hjem til våre menigheter i Borg. Vi bryter opp med dennebønnen på våre lepper: ”Herre, gå med oss!” Men vårt oppbrudd skjerogså med engelens løfte: ”Han går i forveien for dere, og der dere går,skal dere får se ham, slik som han sa dere.”

Ved avslutningenav dette prestekonventet er dette ordet og løftet det jeg vil gi dere.Men sammen med dette ordet vil jeg også gi dere en bibelsk fortellingom hvordan Gud går med, hvordan Herren går foran oss. Det er en av demest radikale og smertefulle kallshistorier i Bibelen, men også en avde mest håpefulle. Det er en fortelling som bringer oss inn i valgeneved de store veikryss i liv og tjeneste, men også ved de daglige valgvi gjør. Det er fortellingen om Jona, Herrens merkelige tjener.

Vileser om Jona, og vi humrer, og vi synes synd på ham. For Jona erHerrens tjener som på overflaten ikke får det til, som synes hanmislykkes i det meste. Når det stormer rundt båten på vei til Tarsis,ber hedningene til sine guder, mens Jona sover. De må vekke Jona, og dakommer hans bekjennelse av Israels Gud som hedningene tar imot i tro,men Jona blir kastet i havet. Senere, i Ninive, lytter folk til Jonasord og vender om til Herren. Men Jona selv er misfornøyd og surmuler,ja han er sint på Herren.

Jona er det uregelmessige verbetblant profetene, blant Herrens tjenere. I en kirke der vi altfor oftetenker og arbeider strømlinjeformet, må jeg spørre meg selv: Ville vihatt plass for Jona? Har vi plass for Herrens tjenere som kjemper medsitt kall og sin vei? I noen øyeblikk vil jeg nå ta dere inn iJona-historien og samtidig invitere dere til å gå inn i deres liv ogderes kallshistorie. Og det skal skje med denne bønn: Herre, gå medoss! Og det skal skje med dette løfte: Herren går i forveien for dere!

(I)

Denførste scene i Jona-boken er om bord i båten som skal til Tarsis. Ditdrog båter som skulle hente hjem gull, sølv og elfenben (1 Kong 10,22).Tarsis var datidens ferieparadis, datidens Shangri-la, og Jona drømteom å få komme dit. Ja, hvem er det som ikke drømmer om å komme tilsteder med paradisiske tilstander?

Jona drømmer om Tarsis, hansøker anonymitet i det internasjonale miljø blant sjøfolkene og vilflykte bort fra Herren. Som om det er mulig å rømme fra Gud! Før båtenkommer ut i åpent hav, er Gud der. Og Herren sender en storm som fårfolkene om bord til å rope på sine guder, og de vekker Jona fra sinsøvn. Midt i stormen vekkes Jona ikke bare fra søvnen, men fra sinanonymitet. Han bekjenner: ”Jeg er hebreer, og jeg dyrker Herren,himmelens Gud, han som har skapt havet og fastlandet,” (Jona 1,9) ogdenne bekjennelsen vekker hedningenes tro på Israels Gud.

Kanskjeer det med dere som med meg. Av og til er det godt å drømme seg bort,av og til er det godt å være anonym, nærmest usynlig i den storefolkemengden. Så skjer det plutselig at noen henvender seg til meg,spør om ikke jeg er den jeg er, og så utfoldes en samtale som går idybden – og som vekker både en bekjennelse og en bønn til Gud. Gud varder allerede, og så brukte Gud både den fremmede og han brukte meg.

Detmerkelige med Jona er at han midt i sin ulydighet vekker vår empati.Han som ville flykte fra Gud, ber sjøfolkene kaste ham over bord slikat havet kan stilne. De sympatiske sjøfolkene vil også spare Jona, mentil slutt ser de ingen annen utvei enn å kaste ham over bord. Da holderhavet opp å rase, sjøfolkene gripes av stor frykt for Herren, men Jonaer overlatt til det store dyp. Kanskje dere også har opplevdsituasjoner der dere har kjent dere synkende, overlatt til det storedyp?

(II)

Dermed er vi fremme ved denandre scenen i fortellingen om Jona. Om Jona synker i dypet, så erHerren også der. Han sender en stor fisk som sluker Jona, og der erHerrens tjener i tre dager. Og Jona i storfiskens buk, det er enbedende Jona.

Fortellingen om Jona er paradoksenes fortelling.Mens hedningene ber, sover Jona, og motvillig kommer han med sinbekjennelse av hvem han er, og hvem han tilber. Hans bekjennelse vekkerhedningenes tro på Israels Gud, likevel kastes han over bord. Og sådette paradoks: Det eneste sted Jona er i likevekt i fortellingen omham, det er i storfiskens buk – der hvor han ber.

I bønnensavlukke får Jona hvile i en Gud som er større enn hans liv, som erstørre enn stormen og havets krefter. Vi skulle tro han ville rope ogklage sin nød til himmelens og jordens skaper. Jo, han erkjenner sinnød, men i storfiskens buk begynner han å takke Herren – den Gud somhar gått foran, og som går med. På dypet – i bønnens avlukke – bringesJona igjen på rett kjøl i sitt liv: ”Jeg ropte fra dødsrikets dyp, ogdu hørte min røst… Jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg harlovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren.”

Slik skal detvære for Herrens tjenere som kjemper med sin vei, sin tjeneste og sittkall, og som opplever at de er overgitt til krefter som de ikke kan råmed. I bønnens rom skal vi få hvile i en Gud som er større enn våreliv, og som er større enn avgrunnen og kreftene som omgir oss. Vi skalpå nytt få erfare det Augustin taler om: ”Mitt hjerte er urolig inntildet finner hvile hos deg.”

(III)

Såkommer Jona til Ninive, den tredje scene i fortellingen. Ninive eringen drøm, intet paradis. Ninive er et sted på kartet, en by med støvi gatene, en by med mennesker av kjøtt og blod. Jona vandrer gjennombyen, den er så stor at det tar ham tre dager å gå gjennom den, og herroper han ut sitt smertelige budskap: ”Om førti dager skal Ninivelegges i grus.”

Jeg må innrømme: Jeg rygger tilbake for etslikt domsbudskap. Men Jona går med det, og under over under – folketvender om. Folket hørte det som en invitasjon til å vende om, og nåvender de om i bot og i tro. Og så må vi si: Profetens ord ble ikkeoppfylt, men Guds ord nådde like fullt sitt mål i storbyen Ninive. Slikender fortellingen i Guds egen bekjennelse: ”Skulle ikke jeg ha medynk– medlidelse eller ”compassion” - med storbyen Ninive hvor det bor merenn tolv ganger titusen mennesker?”

Men det er likevel ikke sluttpå paradoksene. For Jona begynner å argumentere med Gud. Han klagerover at han måtte gå med det vanskelige budskapet og bruker Guds egetord mot Gud selv. Han siterer Israels bekjennelse og sier: ”For jegvisste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik påmiskunn.” Plutselig blir Jona en varm forsvarer av den billige nåde somser bort fra omvendelsens nødvendighet, etter at han har opplevdomvendelsens gode frukt og Guds medlidelse – compassion – med folket oghans nådes nærvær i Ninive. Gud hadde gått i forveien, han var der ogarbeidet i menneskers hjerter og sinn da Jona ropte ut det budskapHerren hadde gitt ham.

Her er vi også ved dybden i vårt kall somHerrens tjenere. I ordinasjonsliturgien heter det at vi skal veilede ogformane til sann omvendelse og tro på Jesus Kristus. Det er det Paulustaler om når han skriver til korinterne at den korsfestede Kristus eret anstøt for jøder og uforstand for greker, men Guds kraft og Gudvisdom for den som tror. Det handler om Guds dyrebare nåde, det handlerom den Gud som ikke sitter i stoisk ro i en fjern himmel, men som vilha med mennesker å gjøre. En Gud som inviterer og kaller til oppgjør,oppbrudd og ny vandring. En Herre som vil gå med – i våre liv og vårtjeneste, og med mennesker som tar imot hans åpne invitasjon.

(IV)

Slikhandler Jona i Ninive også om å møte og tjene mennesker i deres lokalekontekst, det handler om vårt stedbundne nærvær og vår tjeneste somprester. Tarsis var en drøm, men Ninive var virkelig, og prestetjenestehandler like mye om geografi som om teologi, den handler om lokaltnærvær.

Gnostisismen hadde fremfor alt ett kjennetegn: det varde rette tanker og ideer, uavhengig ev tid og sted, uavhengig avhverdagens viderverdigheter. Evangeliet er annerledes, det handler ominkarnasjon – om kjøtt og blod i tid og rom, det handler om lokalintelligens og et liv levd ut i tid og rom. Evangeliet om Jesus Kristuser ikke bare fortellingen om de tredve år han vandret rundt i Israelsland, men om hans nærvær i menneskers liv der vi lever og gjør vårtjeneste. Enten det er Hurdal eller Halden, Moss eller Mysen: her leveslivet, og her utfolder evangeliet seg, på dette sted slik det er, ogblant mennesker i deres hverdagsklær.

I en fascinerendeutlegging av Jona-fortellingen med tanke på prestens tjeneste, sierEugene Peterson: Vår oppgave som prester er å gå inn i den gjerning Gudallerede er i ferd med å gjøre i menneskers liv. Vi er ventet, noen hargått i forveien, Den Oppstandne er allerede der hvor vi kommer. Våroppgave er å sette ord på det Gud allerede er i ferd med å gjøre, våroppgave er å gå inn i og fortelle den fortelling om Jesu nærvær somutfolder seg for våre øyne. (Peterson, Under the Unpredictable Plant,1992).

Vi har også fått et løfte for denne pastorale tjenesteblant mennesker i tid og rom, et evangelisk ord som skal stå der forhvert husbesøk og hver sorgsamtale, hver dåpssamtale og hvert samværmed konfirmanter. Det skal stå der når vi er underveis i vårelokalsamfunn. Når vi ber: Herre, gå med oss, så sier engelen på nyttogså til oss: ”Han går i forveien for dere, og der dere går, skal derefår se ham, slik som han sa dere.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.