Et ord og en vandring

5 Mos 8,2-3
Komi hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førtiår iørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hvasombodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat somverkendu eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forståatmennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommerfraHerrens munn.

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og HerrenJesus Kristus! - Ved denne jubileumsgudstjenesten er prekentekstenhentet fra Det gamle testamente. Vi reiser oss og lytter til det somstår skrevet i 5. Mosebok i det åttende kapitel:

”Kom i huhvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen,fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde iditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg oglot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dinefedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke leverbare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.” (5 Mos8,2-3)

Kjære menighet! ”Kom i hu hvordan Herren førte deg heleveien.” Slik talte Moses til israelittene da de feiret sitt jubileumetter 40 års vandring gjennom ørkenen. Slik inviteres også vi til å setilbake, når vi dette år feirer 100 år for Norge som fri og selvstendignasjon, og når vi denne uken avrunder 900-års-jubileet for denne kirkeog for Enebakk-samfunnet: ”Kom i hu hvordan Herren førte deg heleveien!”

Hva er det så vi kommer i hu, hva er det vi husker ogminnes ved dette jubileum? Jo, fremfor alt dette: Gjennom skiftendetider har Guds hus vært samlingssted for folket i Enebakk. Hit harmennesker kommet i glede og sorg, her har de klaget til Gud i uår ogkrigsår, her har de båret frem sin takk for jordens grøde og lovpristHerrens navn. Her har de lyttet seg inn på hva Jesus har på hjertet, ogde har fått erfare det Moses sier om vandringen i ørkenen: at”mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord fra Guds munn.”

Mangeav oss har minner fra strabasiøse skiturer i fjellet da vi var barn. Devoksne kjente terrenget og visste hvor vi skulle gå. Men vi barna bleslitne og hadde lyst til å gi opp. Men så oppmuntret de voksne oss:”Kom igjen! Dette klarer du! Kom igjen! Jeg skal hjelpe deg, dette skalvi klare sammen.” Og så gikk vi videre.

Strabasiøst er det ogsåå være på vandring i ørkenen. Livet kan også i perioder være vanskeligog oppleves som en ørkenvandring, og på vår livsvandring trenger vi ordsom hjelper oss opp de bratte bakker og gjennom tunge tider. Vi trengerord som gir nytt mot og fornyer vandringen, ord som gir oss retning ogveileder oss mot målet.

Det er ett ord som her i kirken harfulgt Enebakks befolkning på deres vandring gjennom liv og århundrer.Det er det samme ordet som fulgte israelittene på deres vandring iørkenen. Slik prestene lyste velsignelsen over Israels folk på deresvandring, slik har hver gudstjeneste gjennom århundrene munnet ut i densamme velsignelse over folket her i kirken: ”Herren velsigne deg ogbevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!”

Dette ord kaningen ta ifra oss, dette løfte gir oss nytt mot på vår vandring inn iukjent fremtid: Herrens vil velsignelse og bevare deg, han vil gi degsin nåde og fred. Om vi ikke ser Gud og har problemer med å kjenne hansnærvær, så ser han oss. For slik er Gud: Han lar sitt ansikt lyse oveross, han vil være nær med sin velsignelse og fred i din hverdag.

Heri kirken har dette ord og løfte fått sitt synlige uttrykk i de treeldste klenodiene som er bevart: Enebakk-madonnaen med Jesus-barnet påsine armer, krusifikset over korbuen og døpefonten som er like gammelsom kirken selv. La oss noen øyeblikk feste blikket på disse klenodieneog ta inn i våre liv ordet og løftet fra Guds munn.

Det førsteklenodium vi fester blikket på er Enebakk-madonnaen: Maria medJesus-barnet på sitt fang. Der sitter barnet som Johannes synger om:”Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss.” I og med dette barnet erGuds ord om velsignelse og varetekt, om nåde og fred blitt en person.Og denne Jesus kom, og han kommer stadig for å bo i våre liv og følgeoss på vår vandring: med velsignelse, nåde og fred.

Jesus sierogså om seg selv at han er Livets brød – det å ta imot ham, det er åmotta livsviktig næring på vår vandring mot våre livs mål. Jesu nærværer livets ord for vår vandring. Da legger vi også merke til at han erher som barn: det gjør det tydelig for oss at det skal være rom forbarna i Guds hus, at vi alle skal få utfolde våre liv som barn av Gud,med barnas lek og alvor, med barnas gråt og glede. Og Jesu nærvær ivåre liv skal gi mål og retning til vår vandring - frem til den dag daGud gjør jorden ny, og vi får sitte til bords i Guds evige rike.

Detandre klenodium vi fester blikket på er krusifikset over korbuen.Paulus taler om at ordet fra Guds munn, det er ordet om korset. Jesukors – det er Guds kjærlighets språk, det er Guds handling for oss medden kjærlighet som er sterkere enn vår ondskap og sterkere enn døden.For ordet om korset er også ordet om det tomme kors, ordet om Jesuoppstandelse og nytt liv.

Ordet om korset er Guds gave til ossmed tilgivelse, forsoning og nytt liv – både i vårt forhold til Gud ogi vårt forhold til hverandre. Å, hvor vi trenger tilgivelse ogforsoning for å få ny frimodighet til å vandre videre – ikke alene, meni fellesskap med den levende Herre og med hverandre. Ordet om korset -det er kjærlighetens språk inn i våre liv, det språk som også åpnerkjærlighetens rom i oss og blant.

Det tredje og siste klenodiumsom vi stopper opp ved, er døpefonten. Her har barn og voksne gjennomgenerasjoner blitt innlemmet i Guds folk. Her blir Ordet fra Guds munnlest over dem, her blir ordet også handling når presten sier: ”Jegtegner deg med det hellige korsets tegn som et vitnebyrd om at du skaltilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.” Iden tidligste tid stod døpefonten nede ved inngangen til kirken for åuttrykke at det er her vandringen begynner – vandringen sammen medHerren Jesus og hans menighet frem til oppstandelsen og den jord somGud skal gjøre ny.

Dåp handler om tilhørighet. Enhver som døpes,får ikke bare en dåpsattest for medlemskap i kirken, men tegnes medkorsets merke og skal nå få tilhøre Jesus. Det betyr at Jesu dødskjedde for min skyld, at han stod opp for å gi meg nytt liv. Dette erankerfestet for vår tro – om den er svak eller sterk - ogutgangspunktet for vår vandring gjennom livet. Og så vil han som selver ordet fra Guds munn – Jesus Kristus – bo i våre liv og gå med oss påvår vandring: med sin velsignelse og varetekt, sin nåde og fred.

Idag gratulerer jeg menighet og lokalsamfunn med 900-års-jubileet forEnebakk kirke. Da ignaværinger bygget kirken her ved elven Igna for 900år siden, tok bønder og arbeidere av sin tid og deltok i byggingen. Detgav dem tilhørighet i Guds hus, det gjorde også kirken til et hjem forlokalbefolkningen. Så skrev de navnene på gårdene i bygda inn påbenkevangene i kirken. I Guds hus skulle alle ha plass. Slik vil vi atmenigheten også i dag skal gi tilhørighet og være et hjem for alle iEnebakk.

I dag ser vi bakover og sier til hverandre: ”Kom i huhvordan Herren din Gud førte deg hele veien gjennom disse årene!” Og viser fremover og sier: ”Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvertord som kommer fra Guds munn!” For Ordet fra Guds munn vil fornye våreliv og hjelpe oss til å rette blikket fremover og utover. Ja, detsender oss ut i hverdagen: med Herrens velsignelse og varetekt, medGuds nåde og fred. Ikke for at vi skal beholde det for oss selv, mendele det med hverandre – til velsignelse for folk og lokalsamfunn iEnebakk.