Allehelgensdag

Allehelgensdag – Orgelinnvielse
SALME 84

Kjære menighet, kjære medkristne! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Idag feirer vi en dobbel fest i Moss kirke. Vi feirer innvielsen av nyttorgel, og jeg vil gjerne si: gratulere med nytt og flott orgel.Samtidig holder vi Allehelgensdag til minne om våre kjære som har gåttbort, og jeg vil gjerne si: Velsignet Allehelgensdag med Guds fred overderes minne som har gått foran oss!

Det er ikke tilfeldig at vipå samme dag feirer Allehelgensfest og orgelinnvielse. ZachariasTopelius: Sangen er av sorg opprunnet, men av sang er glede vunnet.
Allehelgensdagen: sorgen og savnet – lukkes inn i en større glede, de som er gått bort, er nå hjemme hos Gud.
Orgelet:gi tone til klagen fra dypet av våre liv og tone til sorgen og savnet.Men fremfor alt lukke denne sorg og dette savn inn i en større glede,gi oss del i den himmelske lovsang og håp på vår vandring.

Vi reiser oss og lytter til Guds Ord slik det står skrevet i Salme 84, 2-8:

2 Hvor elskelige dine boliger er,Herre, Allhærs Gud!3 Min sjel lengtet, ja, fortærtes av lengseletter Herrens tempelgårder.Nå jubler hjerte og kroppmot den levende Gud.

4 Ja, fuglen har funnet et hjem,svalen har fått seg et rede,hvor den kan legge sine unger,ved dine altere, Herre, Allhærs Gud,min konge og min Gud.

5 Salige er de som bor i ditt hus,de skal alltid love deg. Sela

6 Salige er de som har sin styrke i deg,de som lengter etterå dra opp til templet.

7 Når de drar igjennom den tørre dal,gjør de den til en kildevang;høstregnet dekker den med signing.

8 De går fra kraft til kraft,til de trer fram for Gud på Sion.

Kjæremenighet! Vi lever i nuet, sier vi. Det er viktig å leve i nuet, her ognå. Også i mitt liv: her og nå. Her og nå kommer Allehelgensdagen tiloss – våre liv mer enn her og nå, åpner for et større perspektiv i tidog rom for våre liv og minnet om dem som er gått bort.

Vi talerav og til om våre liv som en vandring. Særlig gjør vi det når en avvåre er gått bort. Da sier vi: ”Nå er vandringen slutt.” Eller: ”Nå harhan eller hun lagt ned sin vandringsstav.” Slik sang også Erik Bye omvår livsvandring, han som for to uker siden ble fulgt av en stor skaretil sin siste hvile. For noen år siden skrev denne vandringsmannen enpilgrimssang for det 21. århundre og satte ord på det som rører seg ivåre liv: ”Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå, - mot mål som vikan ane, men aldri helt forstå,- og stien må vi alle gå alene.”

ErikBye sang om det ansvar ingen kan ta fra oss – at hver og en av oss selvmå gå veien. Men om vi må gå alene, er vi da overlatt til vår ensomhet?Finns det ikke andre langs veien, vil ikke Gud gå med? Og om vi kan anemålet – hva er så dette mål?

Allehelgens dag er i dypesteforstand en pilgrimsdag i vår kirke, en dag som åpner for det storemysterium, at det er én som vil gå med, at det er mange som oppmuntreross på vår vandring, og at vår vandring fremover er vår vandringhjemover – hjemover til Gud, fremover til den jord som han vil gjøreny.

Den salmen jeg nettopp leste, ble sunget av israelittene dade som pilgrimer var på vei til templet, og de sang den i helligdommeni Jerusalem. ”Min sjel lengtet, ja fortærtes av lengsel etter Herrenstempelgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.” I templetfikk de komme frem for den levende Guds åsyn, her fikk de opplevetilgivelse for sine synder, her fikk de delta i den glade lovsang tilHerren, her fikk de kjenne seg ett med sitt folk i et bredt ogfargerikt fellesskap. Her var de hjemme. ”Ja, fuglen har funnet seg ethjem, svalen har fått seg et rede, hvor den kan legge sine unger, veddine altere, Allhærs Gud, min konge og min Gud.”

Men dennepilgrimsvandring og dette besøk i templet, kanskje en gang i året, varnoe mer enn et besøk. Denne vandring var for dem et bilde på deres liv,pilgrimsvandringen til templet gav innhold og retning til dereslivsløp. De visste at de daglig levde for Guds åsyn og hadde tillit tilhans nærhet i sin hverdag, og samtidig lengtet de i sitt daglige strevog i sin daglige kamp med livet. De lengtet etter nye besøk i templet,ja, de lengtet etter en dag å få stå i den større helligdom – for Gudsåsyn, i kjærlighetens evige og grenseløse rom, i den glade lovsang tilHerren og omgitt av det store fellesskap for Guds trone.

Såkommer Jesus inn i Guds folks historie, inn i vår verden. Med kall tilen ny vandring: ”Jeg er verdens lys! Den som følger etter meg skal ikkevandre i mørket, men ha livets lys!” – ”Kom til meg, alle dere somstrever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!”

En nypilgrimsvandring, en ny livsvandring – i hans fotspor. ”Jeg er veien,sannheten og livet!” - Hans løfter for vår vandring: ”Se, jeg er meddere alle dager.” ”Se, jeg går foran dere!” Men ikke bare løfte forvandringen, også for målet: ”Se, jeg gjør alle ting nye!” Og han berfor dem som følger ham, han sier: ”Far, jeg vil at der jeg er, skal desom du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet.”

Dermedtilbake til Allehelgensdagen – alle de helliges dag. Ikke bare de storehelgener – troens helter i frelsens historie som vi løfter frem:Abraham og Moses, Maria og Peter og Paulus, Augustin og Frans avAssisi, fra vår egen tradisjon en Martin Luther og en Hans NilsenHauge. I dag for vårt blikk: vanlige mennesker som har hatt sine små ogstore feil, som har strevde og båret tunge byrder – nå er de fullvoksnehellige, med samme borgerrett som de store helgener, de har kommet hjemtil Gud, de har funnet hvile hos Gud og i Jesus Kristus.

Vårekjære som har forlatt oss: de er gått bort. Heller: de har gått hjemtil Gud! I den store skaren som nå står for Guds trone, der dukkerkjente og elskede ansikter opp. Da vi levde sammen med dem, var kanskjedisse ansikter slitne og fulle av rynker som vitnet om sorg ogbekymringer. Men nå stråler de av glede og er gjennomlyst av Gudsherlighet. For å gå til Gud, det er å komme inn i et hav av lys ogkjærlighet, og der blir de selv en levende kjærlighetsflamme. Og de somslik lever i Gud, de har en mye større kjærlighet til oss nå enn dehadde da vi var sammen med dem her på jorden. Deres kjærlighet harvokst, og med denne kjærlighet synger de ikke bare for Guds trone, meddenne kjærlighet omslutter de oss i dag.

Tenk og vi i stedet forå leve med våre døde begynte å leve med våre hellige. Når vi minnesvåre døde, gjenopplives gammel sorg. Det å minnes våre hellige, detskal gjøre oss glade. For i Jesus Kristus er vi ett med dem i etfellesskap som bryter tid og rom, som bryter gjennom det her og nå somvi lever i til daglig. Slik vi allerede har sunget (eller: om litt skalsynge):

Å signet samfunn, salig søskenkrans!
Vi står i striden – de i seirens glans.
Men ett er alle – alle er vi hans. Halleluja, haleluja.

Blir striden lang og veiens møye lang,
Hør fra det fjerne toner seierssang.
Og skaren styrkes atter på sin gang. Halleluja, halleluja.

Dermedtilbake til dagens glade begivenhet: innvielsen av et nytt orgel idenne kirke. For her i kirken skal orgelet forløse vår vandringssang ogfornye troen, håpet og kjærligheten på vår vandring. Ja, fremfor altskal det løfte klagen og sorgen inn håpet og inn i den større glede,inn i den himmelske lovsang som vi får synge sammen med dem somallerede har kommet frem og har gått inn til hvilen hos Gud.

Formennesker på vandring synger, pilgrimer på livets vandring synger. Denhellige Augustin satte ord på denne vandring og denne sang: ”Her syngervi i håpet, der fremme skjer det i oppfyllelsen. Her er vi underveis,der skal vi være hjemme. I dag la oss synge, ikke for å glede oss ihvilen, men for å finne trøst i trengselen. Slik vandrere alltidsynger. Syng og gjør fremskritt på vandringen. Syng og finn trøst inøden. Syng og gjør fremskritt i det gode… For vi går til Herrens hus.”

Løftet for denne vandring, i Salme 84:
”Salige er de som har sin styrke i deg,
de som lengter etter å dra opp til templet.
Når de drar gjennom den tørre dal,
Gjør de den til en kildevang;
Høstregnet dekker den med signing.
De går fra kraft til kraft, til de trer frem for Gud.”