Hundreårsmarkeringen Norge 1905-2005
Lukas 15,1-7
Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og HerrenJesus Kristus! - 1.pinsedag for hundre år siden strømmet folk tilkirkene i vårt land. I gudstjenesten ble Stortingets vedtak omoppløsning av unionen lest opp, og det var glød og spenning i dennorske lovsang denne dagen. Samtidig feiret de pinse. De feiret at denkristne kirke er et verdensvidt fellesskap av mennesker fra allenasjoner og tungemål.
I dag takker vi Gud for disse hundre åri vårt folk. Det kunne ha blitt konflikt og krig. Det ble fred. I dagtakker vi Gud for godt naboskap med vårt frendefolk i øst og forfellesskap med våre svenske søsterkirker. Den kristne tradisjon hargjennom generasjoner vært en viktig del av både norsk og svenskidentitet. Også i dag vil vi synge: ”Gud signe vårt dyre fedreland!” Ogfortsatt synger vi her til lands Lina Sandells sanger fra siste halvdelav unionstiden: ”Bliv du mitt alt i alla, min visdom och mitt råd, ochlåt mig alla dagar få leva blott av nåd.”
Men Guds velsignelseog nåden i Jesus Kristus lar seg ikke stenge av grenser, og den kristnekirke har et oppdrag som er uavhengig av stat og nasjon. Hva betyrvelsignelsen og visjonen av Jesus Kristus i dag når vi løfter viblikket – inn i våre egne liv, og inn i et samfunn som har fått etmangfold av kulturer og språk? Hva betyr den når vi løfter blikketutover til den verdensvide kirke og fellesskapet blant jordens folk?
Denlille fortellingen om gjeteren og den bortkomne sauen hører med til vårbarnelærdom – på begge sider av kjølen. Den fører oss samtidig inn ikjernen av evangeliet: Guds barmhjertighet i Jesus Kristus. Gudsbarmhjertighet i hans møte med den enkelte. Guds barmhjertighet ogomsorg for det større fellesskap. En grensesprengende barmhjertighetsom skaper grenseløst fellesskap.
Gode historier er som speil.Alt lever i den gode historie. Kanskje ser vi oss selv i den bortkomnesauen? Kanskje er vi som gjeteren? For Jesus er lignelsen et speil oget oppgjør med samtidens ledere og fariseernes forargelse. Profetenehadde sagt til folkets hyrder: ”Dere har ikke styrket de svake, ikkeleget de syke, og de bortkomne har dere ikke lett etter.” Jesus gårblant syndere og tollere, han oppsøker de svake, leter etter debortkomne.
I Jesu fotspor krysses grenser til mennesker somfaller utenfor: til syke og lidende, til fattige og svake, til fanger,fremmede og flyktninger. Det har ikke alltid vært slik og er ikkealltid tilfelle i den kristne kirke. Det er vår sorg og vår smerteligebekjennelse. Men der det skjer, får gleden rom. Slik det skjedde dagjestebud ble holdt rundt om i landet i forbindelse med fjoråretsTV-aksjon. Da ble dører åpnet for grensesprengende fellesskap. I etsamfunn med sosial utestenging og økende gettoisering trenger vi stadigåpne rom og gjestebud. Ikke som engangsbegivenheter, men somgrensesprengende livsstil.
Det radikale i Jesu evangelium gårdypt – både for den enkelte og våre fellesskap. Mennesker har til alletider søkt Gud. Evangeliet er at Gud har krysset grensen mellom himmelog jord. Gud er underveis, leter og kommer til oss. Han er her for å tahånd om den mørke natten i våre liv og omslutte oss med sin kjærlighetder vi mest av alt trenger det.
Vi begynner alltidgudstjenesten med å bekjenne. For Gud er vi like, og i kirkens romhandler det ikke bare om at vi er syndere, men at alle er intenstelsket av Gud – uansett adferd, uansett borgerlig rang, uansettfortreffeligheter. Det enkelte menneskets verd er fundamentalt i vårtsamfunn, uansett kjønn og rase, uansett sosial status og alder, uansetthvem vi er. Menneskets verd gjelder uansett adferd og handlinger,uansett hva vi gjør. Gud er hele tiden underveis for å omslutte oss medsin barmhjertighet der vi mest trenger den. Det å bekjenne sin synd forGuds ansikt, det er å si: Takk, Herre, du har funnet meg.
MenJesus taler også om gleden i himmelen over en synder som vender om. IJesu munn er omvendelse å vende hjem. Jesus vil finne oss og bære osshjem til Gud og til fellesskapet med Guds barn. Det er hjemkomst, ogdet er snuoperasjon i hjerte og tanke. Og snuoperasjonen i hjerte ogtanke handler både om Gud, om våre liv og fellesskap.
Gjeterengleder seg over å ha funnet den bortkomne sauen, han bærer den hjem ogholder gledesfest. Nå er sauen der den skal være – i det størrefellesskap. Det får også den bortkomne sønnen oppleve, i en annen avJesu lignelser. Han vender hjem og håper å bli leiekar hos sin far. Menfaren ser sønnen mens han er langt borte, løper ham i møte og gir enmottakelse som sprenger hver forventning: de fineste klær, ring påfingeren, sko på føttene og gledesfest i hjemmet. Langsomt demrer det ihjerte og tanke: ikke leiekar, men sønn. Uventet hjemkomst, uventetoppreisning i det større fellesskap.
Forfatteren Åse MarieNesse ble en gang spurt hva som var drivkraften i hennes diktning. Hunsvarte: ”Eg skriv for at menneska skal kunne gå oppreiste gjennomlivet.” Det er også evangeliets gave og intensjon: Oppreist for Gudsansikt, oppreist i et større og levende fellesskap. ”Av nåde er derefrelst,” sier Paulus i en tekst vi har hørt i denne gudstjeneste, ogfortsetter: ”I Kristus Jesus har Gud reist oss opp fra døden sammen medham og satt oss i himmelen med ham.” Oppreisning over all forventning.
Fortellingenom gjeteren, sauen og gledesfesten viser oss det grensesprengende iGuds barmhjertighet. Denne barmhjertighet gir håp og fremtid. Den erGuds gave til den enkelte og hans kall til kirken i verden. Den er Gudsgave og Guds kall til det samfunn vi lever i – ikke bare i vårt land,men til jordens ender. Til å krysse grensene til de som faller utenfor,og gi oppreisning til fattige og svake, til fremmede, flyktninger ogkrigens ofre. Gud kaller oss til å arbeide for det større fellesskap ivårt folk og mellom folkeslagene – et grenseløst fellesskap dermennesker sammen får gå oppreiste gjennom livet.
I begynnelsenav forrige århundre levde og arbeidet mordmannen Karl Ludvig Reicheltblant buddhister i Hong Kong. Ved denne 100-års-markering gir detfornyet mening å synge hans snart 100 år gamle salme:
Lær meg å skue med ditt blikk,
Hvert folk som liv og grenser fikk,
Å bære verdens nød og skam
Med kjærlighetens offerbrann
Til døden tro – tålmodig, sterk og fro.
Såskal også denne festgudstjeneste munne ut i nattverdens måltid, Herrensgjestebud der det ikke er mann eller kvinne, trell eller fri. Her erGuds folk mellom alle folk - oppreiste og jevnbyrdige for Guds ansikt.Herren inviterer og sier: ”Kom hjem!” Det er hjemkomstens gledesmåltidmed forsmak på den store festen ved tidenes ende. Da skal Jesus la osssitte til bords i sitt rike med mennesker fra alle folk og tungemål.Det er også oppbruddets måltid, der Jesus sier: ”Gå!”. Han sier til denenkelte og han sier til sin kirke: ”Gå ut og arbeid!” - i forsoningenstjeneste mellom mennesker og folkeslag.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet!