KIRKENS MULIGHET I DET NORSKE FOLK

A Norwegian dream – eller korsets kraft?

Kjære medarbeiderefor evangeliet, kjære søsken i Jesus Kristus!Mulighetenes land eroverskriften for denne dagen under kirkefagmessenKirke 2000. Jeg må meden gang innrømme at jeg har ikke har noen norskvariant av ”the Americandream”, men:

• jeg tror at kirkens mulighet i vårt folk ligger gjemt i menighetenes liv og menighetsrådenes arbeid,
• jeg tror det handler om å forløse den tro og det evangelium som ligger som en skatt i norsk kulturjord,
• og jeg tror det handler om å følge den korsfestede og oppstandne inn i en ny tid i vårt folk.
  

Dette vil jeg gjerne tale med dere om i dette foredrag, men jeg vil begynne et annet sted.
Underen samtale i Moskva mellom noen kristne fra øst og noen fra vest,sa enrepresentant for våre ortodokse søsken: ”Kirken i vest søkerbredde.Dere søker innflytelse blant så mange som mulig. Kirken i østsøkeretter dybde. Vi søker å rotfeste kirkens lemmer i Helligånden.Men disseto bevegelser,” sa han og tegnet med sin hånd i luften, ”ibredden ogdybden - de danner sammen et stort, frelsende kors.”
Denne lillereplikk setter noen enkle ord på den kristne kirkes vesen,ja også påkirkens mulighet i vårt folk. For kirken og korset hørersammen, ogkorset er formodentlig det mest konstante symbol i vårtfolks historieog tradisjon. Og kirkens mulighet – også i vårt folk -den ligger ikraften fra Jesu kors, både i bredden og i dybden.

Våre muligheter – eller Guds

Kirkensmulighet i det norske folk – temaformuleringen kan i allefall leses påto måter: Den kan leses som en invitasjon til enstrategisk analysere avde synlige muligheter i dagens norske samfunn.Men den kan også lesesmed en bibelsk referanse til ordet: mulig, ogåpne for det vi ikkeumiddelbart ser. Engelen benytter ordet når Jesusunnfanges i Mariasliv: ”Ingen ting er umulig for Gud.” Og Jesusbenytter ordet nårdisiplene fortviler etter at en rik ung mann harforlatt dem, og despør: ”Hvem kan da bli frelst?” Da sier Jesus: ”ForGud er alt mulig!”
Kirke– det er å leve i skjæringspunktet mellom våre begrensedemuligheter ogden Gud for hvem alt er mulig. For vår kirke er ensærdeles menneskeliginstitusjon. Men den er også noe mer, og det erdette mer Paulus heletiden er opptatt av å innprente i menighetenerundt Middelhavet. Nårtilhengerne av Paulus og Apollos og Kefasstrides i Korint, skriverPaulus til dem om korsets om korsets kraft ogsier: ”Alt hører dere til,enten det er Paulus, Apollos eller Kefas,verden, liv eller død, det somnå er eller det som kommer – alt erderes. For dere hører Kristus til,og Kristus hører Gud til.” (1 Kor3,16.22f)
Det er med dette overordnede perspektiv jeg vil gå mer inn i kirkens mulighet i vårt folk og utfolde temaet i tre hovedpunkter:

• Jegvil først berøre utviklingen av den lokale menighet og gidere del i etfornyet blikk på menigheten, under overskriften: Enfrimodig menighet –elsket av Jesus.
• Dernest vil jeg berøre den folkekirkeligeutvikling og gi deredel i en visjon med overskriften: En folkekirke –med bibel og bønn.
• Endelig vil jeg tenke fremover om kirkens plass vei i vårt folk, under overskriften: En korstegnet kirke – i Jesu fotspor.
  

(I) EN FRIMODIG MENIGHET – ELSKET AV JESUS

Frimodighet i rådsstrukturen

Jegbegynner med en enkel observasjon om den lokalemenighetsutvikling desiste ti-år. I møte med menigheter i mitt egetbispedømme er jeg blittimponert over engasjementet og motivasjonen imange menighetsråd. Menjeg merker også mye usikkerhet og frustrasjon.De har sagt ja til å gåinn i menighetsrådet fordi deres Jesus-trobetyr noe for dem, og fordide ønsker å gjøre en tjeneste for Guds rikeog er villige til å taansvar for det kristne liv i menigheten. Men såkommer frustrasjonenfordi det meste av tiden går med til byråkratiskeoppgaver, og såhjelper det heller ikke på gleden når det stadiggjentas at deltakelsenved menighetsrådsvalgene er så alt for lav, ogat rådene i vår kirkemangler troverdighet.
I dag tror jeg vi trenger å rette ryggen medfrimodighet når detgjelder rådsstrukturen i vår kirke. For de sisteførti år har detfaktisk skjedd en radikal utvikling når det gjelderlegfolketsdeltakelse i det pulserende menighetsliv og gudstjenesteliv,i ledelseog styring i vår kirke. Men jeg tror vi også trenger å fornyeetbibelsk innsteg i forholdet til vår lokale menighet og å gidetteinnsteg rom i menighetsrådets arbeid og i menighetens liv. Jegtror vitrenger å se med Jesu øyne på våre menigheter.

Et nytt blikk på menigheten

Ordetkirke kommer av det greske kyriake – det som hører Herren til,han somer kyrios. Slik Paulus sier: ”Dere hører Kristus til!” Og detfremstebilde på denne tilhørighet i Det nye testamente, det er bildetav Jesussom brudgommen og den kristne menighet som bruden. Dette bildeer tilstede i Jesu egen forkynnelse, vi møter det i Bibelens siste bok– iJohannes Åpenbaring, og vi møter det i den store salme om kirkensenhetsom har fått en renessanse hos oss de senere år: ”Guds kirkesgrunnvollene er Herren Jesus Krist… Da han på korset døde, han vantden som sinbrud.”. Og dette bilde har sin basis i Bibelenskjærlighetsbok parexcellence – i Salomos Høysang.
Høysangen er en gammel bok omkjærligheten mellom hyrden og hans kjære,mellom kongen og hans elskede.Men denne boken ble i bibelsk tid lestsom en fortelling om den intimepaktsforhold og kjærlighetsforholdmellom Gud og hans folk, og den blesærlig lest når de feiret påske –frihetens store fest. Det er iforlengelsen av denne tradisjon denkristne kirke gjennom alle århundrerhar lest denne boken som enfortelling om Den Oppstandnes kjærlighet tilsin menighet. Og sliktaler Kongenes konge til sin kjære, slik talerJesus til sin menighet:

”Stå opp, min elskede! Kom, du min fagre pike!
For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte.
Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet…
Min elskede, stå opp! Kom, du min fagre pike!…
La meg se din skikkelse, la meg høre din røst!
For din røst er så mild, din skikkelse så fager…
Hvor vakker du er, min elskede. Å, hvor vakker du er!”
(Høys 2,10-14; 4,1).

Kjærlighetens språk

Det er fleregrunner til at jeg beveger meg inn i Høysangensbibelske landskap nårtemaet er kirkens mulighet i det norske folk. Jegtror det på nytt ertid for å lytte til kjærlighetens språk i Bibelenog til å fornye dettekjærlighetens språk også hos oss. For med denstadig sterkereindividualisme i vår kultur har vi hatt en tendens tilå privatisere oginnsnevre Jesu kjærlighet. Og med den sterkekonfliktfokusering i vårtsamfunn, mister vi også så lett det størrekristne fellesskap av syne.Men den kjærlighet som er sterkere enndøden, det er Jesu kjærlighet tilsin menighet – brudgommens kjærlighettil bruden. I dag tror jeg vitrenger å gjenoppdage at det er sammen –i menigheten – vi er elsket medkjærligheten som er sterkere enn døden.
Jeg tror dette er nøkkelentil en ny menighetskjærlighet. Hvor ofte harvi ikke sett at det strålerav øynene til de to som skal stå frem sombrud og brudgom. Jeg trorkirkens mulighet i vårt folk i dag har meddette fundamentale å gjøre:at Jesu kjærlighet til sin menighet igjenfår stråle i våre øyne – somhans brud, som hans elskede menighet. Ogjeg tror det ville gjøre noemed våre menigheter om hvertmenighetsrådsmøte i ett helt år fikkbegynne med meditasjon, samtale ogbønn over de mange bibeltekstene somhandler om Jesu kjærlighet tilmenigheten. Jeg tror det også ville gjørenoe med menighetene ommenighetsrådet så involverte både stab ogfrivillige i denne øvelse ikjærlighet, i denne øvelse i å ta imot Jesukjærlighet og å se påmenigheten - i all dens skrøpelighet – med Jesuelskende øyne: ”Hvorvakker du er, min elskede. Å, hvor vakker du er!”
Nårjeg foreslår dette, er det ikke en overflatisk gimmick, men etforslagsom er født i smerte – i møte med de mange byrder sommenighetsråd,kirkens ansatte og menighetens frivillige må bære. I denstore salmen omGuds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist, dersynger vi også:”Selv om den her må bære Forakt for sine sår, Når den iliv og lære Forverden splittet står.” Nettopp i denne situasjon er detviktig å lamenighetsråd, stab og frivillige få lov til å leve ikjærlighetens rom –å kjenne at vi er elsket, å kjenne Jesu kjærlighettil menigheten ogfornye denne menighetskjærlighet midt i alt vårtstrev.
For det erher det nye begynner, kjærlighetens liv. Slik Paulus sier:”Dere hørerKristus til.” Eller slik Johannes uttrykker det: ”Vi elskerfordi hanelsket oss først.” Og det er i dette kjærlighetens rom en nysamtale ogen ny forpliktelse på handling i en åpen kirke kan starte -med diakoniog evangelisering og misjon. Den kommer i møte medbrudgommen som siertil bruden: ”La meg se din skikkelse, la meg høredin røst! For din røster så mild og din skikkelse så fager.”

(II) EN FOLKEKIRKE – MED BIBEL OG BØNN

Deter med basis i en slik Jesus-glede og menighetskjærlighet jegvender megtil tilknytningspunktene og kirkens synlige muligheter i detnorskefolk. Ikke for at vi statisk skal bli i det som har vært og er,men forat vi som menigheter skal få være i det som blir og som Gudgjør. Og dahandler det ikke bare om realisme i forhold til denmarkerte tilbakegangsom folkekirkene i Europa har opplevd de sisteti-år, også vår kirke,men det handler om å se med troens øye på demuligheter Gud gir oss ivår egen tid.
Korset i kulturen
Det er ikke vanskelig for oss medvåre øyne å oppdage korset i vårkultur og evangeliets plass i vårtfolks tradisjoner. Vi vet atkirkehusene og gudstjenesten er de mestkonstante elementer i vårtusenårige norske historie, og ukens, årets oglivets rytme i vårt folker knyttet til evangelienes beretninger omJesus. Men denne kristne arvog kulturskatt synes å bli mer og merusynlig i nordmenns liv i hverdagog helg.
Og likevel. Dette åretfeirer vi at det er 2000 år siden Jesu fødsel,og denne feiring har gittmange barn og unge et nytt møte med Jesus,den har ført til kontakt ogsamarbeid på lokalt plan både med skole ogkommune, med kulturliv ogfrivillige organisasjoner, og denne feiringhar også bidratt til fornyetenhet og fellesskap mellom kristne påtvers av kirke- ogorganisasjonsgrenser. Kan korsets kraft igjen fåbredde og dybde i vårtfolk? Min enkle visjon er denne: En folkekirkemed bibel og bønn.

Bibelfortelling og bønn

Fordet er to elementer som har preget den kulturelle og religiøseutviklingi vårt folk i løpet av det siste ti-året. Det første er atfortellingenhar fått en renessanse, også bibelfortellingene. Vitrenger ikke gålenger enn til norske forlags mange utgivelser avbibelbøker ogbibelfortellinger i forskjellig format, og til den nyefokus påbibelfortellingene i KRL-faget. Det andre er at bønnen ogtilbedelsenigjen er kommet i fokus, og det gjelder både i vår kirke oginyreligiøse bevegelser. Også her kan vi registrere renessansenforbønnelitteratur fra forlagene, og introduksjonen av lysglober imangekirker har bidratt til en fornyelse i menigheters bønneliv. Da erdetparadoksalt at både bibelkunnskap og felles bønn står så svaktimenighet og hjem. Jeg opplever at denne situasjon er en utfordringtilå fornye en kultur med bibel og bønn i vår folkekirke.

Folkekirke og kristen identitet

Menfør jeg sier mer om bibel og bønn og kirkens kroppsspråk i en nytid, måjeg berøre vår folkekirkelige situasjon. Det er en avdegammeltestamentlige profeter som har hjulpet meg til å tenke nyttogoffensivt om vår folkekirke, og det er den annen Jesaja,ellerTrøsteprofeten som vi kaller ham. Han bodde blant de landflyktigeiBabylon, blant israelitter som mente at både Jerusalem og Babylonvarforlatt og glemt av Gud, og så hadde også Gud og Guds gjerningerbegyntå gå i deres glemmebok. De hadde mistet av syne sin identitetsomlemmer på Guds folk.
Det Trøsteprofeten har hjulpet meg til, eren frimodig tiltale tilmennesker som er døpt til Jesus Kristus, men somhar vokst opp utensøndagsskole og uten rotfeste i kristne tradisjoner isine hjem. ForTrøsteprofeten er intens når han tiltaler de landflyktigemed denidentitet de bærer med seg, men som de ikke alltid vedstår seg.Hansier: ”Hør dette, Jakobs ætt, dere som bærer Israels navn og errunnetav Judas kilde.” (Jes 48,1) Og når Trøsteprofeten henvender segtilisraelitter som opplever seg forlatt av Gud, gjør han det isterkeordelag: ”Kan vel en kvinne glemme sitt diende barn og ikke haømhetfor sønnen hun fødte? Jeg har tegnet deg i mine hender.” (Jes49,15f)
Slik vekker Trøsteprofetens deres identitet og vever på nyttderes livinn i frelsens historie. Slik skal også vi få være frimodige ivårtiltale og si med Paulus: ”Dere hører Kristus til!” Det handleraltsåom å vekke til live en slumrende identitet. Men denne identitet måogsåfå næring og vokse. Og det er her bibel og bønn igjen kommer inn,menogså fellesskap og feiring i Guds folk – ikke i enpassivlæringsprosess, men som aktiv deltakelse og med et dynamiskkroppsspråk.

Bibelfortelling og bønn – kroppsspråk og identitet

Deter ikke minst med tanke på barn og unge jeg også henter impulserfraTrøsteprofeten og hans miljø til en ny fokus på en folkekirke medbibelog bønn og med et dynamisk kristent kroppsspråk. For det variTrøsteprofetens miljø en ny trosformidling vokste frem i detgamleGudsfolk. Det var en trosformidling med Bibelens fortellinger ogbønnsom gav rom for kroppens språk og aktiv deltakelse. Jeg siterer fravårnynorske oversettelse, fordi den her har bedre ordvalg: ”Desse ordaogboda som eg gjev deg i dag, skal du gøyma i hjarta ditt. Du skalprentadei inn i borna dine og tale om dei når du sit heime og når dugår påvegen, når du legg deg og når du står opp. Du skal binda dei påhandadi til eit merke og bera dei på dørstolpane dine og på portanedine.”(5 Mos 6,6-8)
Slik hørte bibelordet og bønnen med til dagensog livets rytme, dehørte med i den glade feiring i hjemmene, og dehørte med i de godegjerninger som barn og unge fikk delta i – idiakonal omsorg for nestenså vel som i gudstjenestens feiring ogfellesskap. Slik ble bibelordetog tilbedelsens liv ”prenta inn” – ikkebare i barna, men også i devoksne.
Jeg tror det i dag er tid til åfornye denne arv i våre hjem ogmenigheter, til å ta i bruk ogsåkroppens språk og la bibelfortellingerog tilbedelse utfolde seg ilivets rytme – i dagens rytme, i den gladefeiring og i en kristenlivspraksis som igjen legger vekt på de godegjerninger i vår tid. Ja,jeg tror det er tid også for å gi barn ogunge en helt annen plass ivårt gudstjenesteliv og gi rom for deresaktive deltakelse og for dereskroppsspåk i bønn og tilbedelse, ilovsang og liturgisk feiring. Det erikke tilfeldig at Kongen sier tilsin elskede: ”La meg se din skikkelseog høre din røst. For din røst erså mild og din skikkelse så fager.”

Folkekirke 2000: med bibel og bønn

Nårvi nå står foran en videre utvikling og utvidelse avdåpsopplæringen,vil jeg tale varmt for en energisk fornyelse avbibelordets og bønnensplass i møte med dåpsforeldre ogkonfirmantforeldre, i samvær medkonfirmanter og brudepar. Vi må gi demrom og hjelp til å lytte og lese,til selv å være med i bønn ogtilbedelse, og til å se at bibelordet ogtilbedelsen har sin plass iden daglige rytme og i den glade feiring ihjemmet – både når søndagenog de store høytider kommer.
Men er detmulig – en folkekirke med bibel og bønn? Jeg skal sentglemme denkonfirmantlæreren som noe usikkert gav sine konfirmanterfølgendeutfordring: På julekvelden, ved julemiddagen, skal derelesejuleevangeliet for familien deres. Stor var overraskelsen hanfikketter jul, da alle førti fortalte at de hadde gjort det.
Men vitrenger også i våre menigheter et fornyet møte med unge og eldresom hargått gjennom livsritene, men som likevel er ukjente med kristentro og idag står med et taust rop etter en ny innføring i troens livog en nysosialisering til det kristne fellesskap. Så vidt jeg kan se,er det denstore utfordring som avtegner seg gjennom KIFO´sspørreundersøkelseblant medlemmer av Den Norske Kirke: Folkekirke2000. Her trenger vi åvidereføre de gode initiativ og erfaringer somblant annet Alfa-kursenehar gitt oss. Det handler om å utvikle enannerledes kultur, med bibelog bønn som kan vekke og gi næring til denkristne identitet, slik atmennesker får kjenne dette: ”Dere hørerKristus til!”

Jubileum 2000: Fest og protest

Deter også dette vi har ønsket å sette i fokus for høstens feiringavJubileum 2000, blant annet med en utdelingsbok som har fåtttittelen”Fest og protest”. I denne boken som er utgitt av Verbumforlag,formidler Per Eriksen og Anne Margrethe Mandt enspennendegjenfortelling av evangelienes beretninger og konkret hjelptil bønn ogtilbedelse. Det er en utdelingsbok – en mulighet for våremenighetertil å gi hjelp til dåpsforeldre og brudepar, tilkonfirmantforeldre ogmennesker som er på leting. Prosjektet er etekumenisk tiltak og i vårsammenheng et konkret bidrag til en folkekirkemed bibel og bønn.

(III) EN KORSTEGNET KIRKE – I JESU FOTSPOR

Jegbegynte med korset, og korset skal også være innsteget til dettredje ogsiste hovedpunkt. Hva er kirkens mulighet i møte med etstadig merutpreget forbrukersamfunn og en voksende globalisering, imøte med endominerende underholdningskultur og et samfunn medkulturelt ogreligiøst mangfold?

Mitt svar er enkelt og enfoldig: Enkorstegnet kirke vandrer i Jesufotspor. Men mens jeg i det foregåendehar fremhevet de positiveelementer i dagens kulturlandskap og tenktkontinuitet i våretradisjoner, innebærer det siste innsteg at Jesu korsogså invitereross til å tenke og leve motkulturelt. For korsets kraftog Gudsmuligheter ligger ikke alltid der vi tenker. Igjen kan detbibelskevitnesbyrd hjelpe oss på sporet, og jeg vil konkretiseredenmotkulturelle utfordring og mulighet i tre skritt påetterfølgelsensvei.

Marginalitet i stedet for makt

Detførste skritt kaller jeg vilje til marginalitet i stedet for kampommakt. Moderne prosessanalytikere peker på at den som vil øvevariginnflytelse på et samfunn, må begynne med å skape en bevegelseiperiferien. Jesus og Paulus er utmerkede eksempler på det.Jesusvandret sammen med sine disipler blant landsbyfolket i Galilea, oghanspiste og drakk med tollere og syndere, og i Jerusalem henger han påetkors mellom en forbryter og en opprører. Og Paulus gir oss selvenbeskrivelse av menigheten i Korint: ikke mange vise, ikke mangemedmakt, ikke mange av fornem ætt, og samtidig et konglomerat av jøderoggrekere og orientalere, av kvinner og menn, av slaver og frieborgere.Det var her det nye liv og det nye fellesskap vokste frem, detvar tildisse Paulus kom med korsets kraft.

Vår fremtid somfolkekirke forutsetter at vi som menigheter tør leve imarginalitetenssone, - at vi tør være og er åpne fellesskap formennesker som opplevermarginalitet i forhold til hovedstrømmen isamfunnet – enten de erinnvandrere eller flyktninger, enten de ertapere på samfunnetsklatrestige eller utstøtt fra det gode selskap.Det gir grunn til etselvkritisk blikk på vår kirke at det varbedehusbevegelsen i forrigeårhundre som tok på alvor livet ogtjenesten blant marginale grupper ivårt folk, og at det i detteårhundre i sterk grad har værtpinsebevegelsen, Frelsesarmeen og i detsiste ti-år Evangeliesentrenesom har gjort det samme, også når detgjelder å inkludere våre nyelandsmenn.

”Dere hører Kristus til,” sier Paulus til oss, ogkaller oss sommedarbeidere og menighetsråd til å følge Jesus inn imarginalitetenssone. Og da handler det ikke bare om diakonale oppgaver,men om et valgog en vilje til å leve i det marginale, og til der å væreHelligåndensinstrumenter for nytt liv og nytt fellesskap – menighetersomderigjennom også bidrar til å forme samfunn og kultur i lokalmiljøogpå nasjonalt plan. Men det krever også en fornyelse i vårdiakonaletenkning og praksis, en diakoni som sammen med nærhet ogomsorg ogsåinviterer til hjemkomst, utfordrer til omvendelse og frigjørtil sanntmenneskelig liv.

Dette leder meg til et begrep somer blitt et honnør-ord i dagensverdi-debatt: ordet toleranse. I vårmoderne språkbruk er toleransetålsomhet, fordragelighet overforannerledes tenkende, men i vårkristne kulturtradisjon kan det knyttestil et langt mer dynamiskinnhold. For med sin bakgrunn i latinenehandler toleranse om å bærebyrder, bære lidelse, ja også om å bergeliv. Mest kjent er bruken avdette ord i gudstjenestens liturgi gjennomalle århundre: ”Agnus deiqui tollis peccata mundi – Du Guds lam sombærer verdens synder.” Herhandler det om Jesus som bærer verdens syndog verdens nød på sineskuldre når han dør, og det handler om dentoleranse som den kristnekirke skal utvise – den skal være med og bæreverdens nød og skam. Sålenge det finnes fattige og svake, så lenge detfinnes lidelse og død,så må noen være med og bære byrden. Det er denbibelske toleranse, ogdet er kirkens kall og mulighet – ikke passivfordragelighet, men aktivtjeneste – en diakonal solidaritet imarginalitetens sone.

Fellesskap i stedet for fragmentering

Detandre skritt på etterfølgelsens vei handler om fokus på fellesskapistedet for fragmentering. Jeg trenger ikke å beskrive denfragmenteringsom preger dagens samfunn, men jeg tror det her er viktigå løfte fremJesu bønn på hans vandring mot korset. Fem ganger i det vikaller Jesuøversteprestelige bønn ber han om at hans disipler og desom kommer tiltro på ham, må være ett: ”Jeg ber at de alle må væreett, liksom du,Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal de også være ioss, for at verdenskal tro at du har sendt meg” (Joh 10,21). Det erogså denne bønn somklinger med når Paulus skriver til Korinterne ogsier: ”Alt er deres.For dere hører Kristus til, og Kristus hører Gudtil.”

Jegtror kirkens mulighet ved inngangen til dette århundre handleromkristen enhet på tvers av konfesjons- og organisasjonsgrenser.Ogfeiringen av Jesus dette år har gitt en ny spore til å søke sammenilovsang og vitnesbyrd og i felleskristen samhandling. Vi så detmangesteder både første søndag i advent og i nyttårshelgen, og i pinsenfikkvi en rekke steder de bredeste felleskristne feiringer vi noensinneharhatt i dette land. Det mange ikke trodde var mulig, det ble mulig –medrepresentanter fra vår kirke og våre misjonsorganisasjoner og fradenkatolske kirke, med pinsevenner og baptister, med metodisterogrepresentanter for de kristne sentra og adventistene isammelovsangskor. Og senere i høst inviteres vi igjen til å gi uttrykkfordenne enhet og samhandling – gjennom den felleskristne innsamlingsomNorsk Misjonsråd står bak den 10.desember: Aksjon Håp.

Dettefellesskap på tvers av kirkegrensene har gitt oss både gledeogfrimodighet og forventning. Ja, det har gitt forventning om at ennyenhetens ånd skal få prege menighetenes liv og vitnesbyrd. Ogiforlengelsen av Jubileum 2000 er det vårt håp at menigheter bådelokaltog regionalt vil fortsette å finne sammen – i den kristnebønneuke ogpå bibeldagen, i felles adventsfeiring eller pinsefeiring, ilokaldiakoni eller i internasjonalt solidaritetsarbeid.

Tid i stedet for materialisme og aktivisme

Dettredje og siste skritt på etterfølgelsens vei handler om tid istedetfor materialisme, det handler om hvile i stedet for effektivitetogproduktivitet. Vi lever i en kultur og i et samfunn som har ofrettidenfor fremskrittets skyld, og vi ofrer tid for å øke effektivitetenogproduktiviteten i samfunnsmaskineriet. Og så taper fellesskapet ogviblir syke på vårt forhold til tiden. Men tiden er jo noe av nervenogpulsen i våre liv. Den jødiske forfatter Abraham J. Heschel sierdetslik: ”Tiden er hjertet i tilværelsen. Men tiden er den sidevedvirkeligheten der målet ikke er å ha, men å være, ikke å eie, men ågi,ikke å kontrollere, men å dele.”

Slik er ”tid” også detførste ord Jesus uttaler i Markusevangeliet.Jesus begynner sin gjerningblant folket ved å rope ut: ”Tiden erkommet. Guds rike er nær.” Og nårJesus roper: ”Tiden er kommet!” da erikke det bare et utsagn om at nåskal noe skje, for her taler han omden innholdsmettede tid, den tid sombærer mening i liv og tilværelse.Ja, vi kunne også oversette Jesu ordog si: ”Tiden er fullbyrdet!” Nåskal Guds rike fylle og gjennomsyremenneskers liv og tid. Derfor harogså Jesus tid for mennesker på sinevandringer, han har tid for barna,og han tar tid til det stille samværmed sin himmelske Far.

Jeg vet at det er få ting i våre livsom er så vanskelig som nettoppdette. Men jeg vet at det også er fåting som er så løfterike i våreliv som kristne og som menigheter.Nettopp derfor har jeg også valgt åtale om vårt forhold til tiden irammen av vår vandring i Jesu fotspor,som en korstegnet kirke. For herhandler det for oss om å oppgi og ofreegen effektivitet, ofre egetstrev for ytterligere materiell velstand.Ja, vi må si at her handlerdet også om våre mangfoldige aktiviteter ogstore arbeidsbyrde ikke barei yrke og i samfunn, men også i våremenigheter. Og det handler om igjenå ta sin tilflukt til Jesu kors –han som innbyr alle som strever ogbærer tunge byrder, til sin hvile –til den gode sabbatshvilen.

Vihar satt det effektive og produserende menneske i sentrum, og detpregerogså mye av vår kirkelige kultur og våre kirkelige aktiviteter.Men denGud som skapte kvinne og mann på den sjette dag, han lot deresførstedag være hviledag og helligdag. Vi har en liten Gud om vi troratkirkens mulighet er avhengig av vår intense aktivitet ogeffektivitet.Men vår Gud er stor, han vil gi oss tid, han vil gi osshvile i våreliv, og han vil at vi skal få leve godt med vårebegrensninger. Derformå jeg også av og til si til mine medarbeidere iBorg Bispedømme:Kanskje vi i dag må gjøre mindre, for at Gud skal fågjøre mer i vårkirke og i våre menigheter.

Derfor glemmer jeg heller ikke enkommentar fra en venn for noen årtilbake. Han sa det slik: Kanskje deter dette som skal prege kristnemennesker og en kristen livsstil ifremtiden, at vi har tid. Tid sammenmed vår Far i himmelen, tid forvåre nærmeste, tid for fremmede, tidsammen med barn og unge. Ja,fremfor alt er tiden faktisk både Gudsgave til oss og kirkens kall ogmulighet. Og om dette er kirkensmulighet, inviterer det til radikalnytenkning i våre kirkelige staberog råd og til en ny frihet for vårtliv i menigheten..
AVSLUTNING

Slik tenker jeg om kirkensmulighet i det norske folk, iskjæringspunktet mellom våre begrensedemuligheter og Guds uantemuligheter. Jeg tenker:

• Utgangspunktetfor kirkens mulighet i vårt folk er dette: At vifår være frimodigemenigheter som kjenner at vi er elsket av Jesus medden kjærlighet somer sterkere enn døden. Det gir oss et rotfeste idybden av korsets kraft.
• Såmå forsettelsen være en folkekirke med bibel og bønn,menigheter som nårut i bredden med korsets kraft og fornyer døptemenneskers tilhørighettil Kristus: ”Dere hører Kristus til!” Og somenergisk fornyer kroppensspråk i en levende formidling av bibelensfortellinger og et liv itilbedelse.
• Og så kalles vi som en korstegnet kirke til åfølge i Jesufotspor. Vi kalles inn i marginalitetens sone blantutstøtte oglidende, blant fattige og tapere, vi kalles inn i lovsangeni denkristne kirkes store fellesskap på tvers av grenser som skiller,og vikalles til å ta våre egne begrensninger på alvor i vårt forholdtiltiden – slik at Gud får rom i vår tid og handler med oss og medkirkenog vårt folk slik han vil.