Midt-østem-konflikten – konflikt mellom jøder, kristne og muslimer?

Midt-Østener jødedommens, kristendommens og islams vugge. Nårdetteområde pregesav konflikt, er det ikke unaturlig at en spør:Hvilkenrolle spillerreligionene? Er de en årsak til konflikt og ethinder forfred, ellerkan de bygge bro og være en nøkkel til fred?

Nårdette ertema for en høyskoleforelesning under en bispevisitas iSkedsmokommune,er grunnen todelt. Borg bispedømme har envennskapsavtale meddenpalestinsk-lutherske kirken i Det Hellige Land,og det innebæreretsærskilt engasjement for situasjonen i Midt-Østen.Dernest erforholdettil andre religioner, ikke minst islam og jødedom,blittaktuelt i vårteget land i de senere år. Kan vi lære noe avMidt-Østen –på godt og påondt - i vårt forhold til andre religioner?

Idenneforelesning vil jeg beskrive noen av de religiøse elementeridagenskonflikt mellom Israel og det palestinske folk og dernesttegnenoenbilder av hvordan jøder, kristne og muslimer medsinereligiøsetradisjoner bidrar til å bygge broer for fred. Men jegvilbegynne mednoen fakta og noen fortellinger fra egne erfaringer imøtemed jøder,kristne og muslimer i Midt-Østen.

Noen enkle fakta

Først noen enkle fakta. Israel og denpalestinske Vestbredden er tilsammen ikke større enn et norsk fylke.Det er tolv mil fra Gaza vedMiddelhavet til Dødehavet i øst, og fra denlibanesiske grense i nordtil Eilat i sør er det mindre enn femti mil.Dette område har i dag enbefolkning på om lag 8,3 millioner – med omlag 4,6 millioner jøder og3,7 millioner palestinere.

De 4,6mill jødene utgjør 80% av staten Israels befolkning, et tallsominkluderer nærmere 200.000 i bosetninger på Vestbredden. De 3,7millpalestinerne fordeler seg med 1,2 mill innenfor staten Israelsgrenser,1,5 mill på Vestbredden og noe over en million i Gaza. Om vi såser påden religiøse tilhørighet i denne befolkning, vil vi oppdage atdekristne kirker utgjør en liten minoritet i forhold til synagogensjøderog muslimene med deres moskeer.

• Av de 3,7mill palestinerne bor detomkring 100.000 palestinske kristne i Israel,hovedsakelig i Galilea ogi Tel-Aviv-området. I Øst-Jerusalem, påVestbredden og i Gaza bor detmellom 40. og 50.000 palestinske kristne.
• Dernest er det en liten gruppe med anslagsvis 5000 kristne jøder i den jødiske befolkning på 4,6 mill.

Disse enkle tallene viser noen viktige sider ved konflikten:

• Tallene forteller for det første atkonflikten mellom israelere og palestinere i hovedsak er en konfliktmellom jøder og muslimer.
• Talleneviser for det andre at israelereog palestinere, jøder og muslimer harlevd side om side i StatenIsrael. Denne sameksistens har ikke vært utenproblemer, noe jeg skalkomme tilbake til, men den har vært mulig.
• Fordet tredje viser den lille minoritetmed kristne i Israel og depalestinske selvstyreområdene at spørsmåletom religionsfrihet er etviktig element når fred og demokrati skalbygges både i Israel og i enfremtidig palestinsk stat. Det skal jegogså komme tilbake til.

Fra fakta til fortelling

Jeghar selv bodd 11 år i Haifa og Jerusalem og har arbeidet i nærkontaktmed Midt-Østen i tredve år. Da vi flyttet til Israel, oppdagetjeg raskten vesentlig forskjell til situasjonen her hjemme. Mens jegkom fra etNorge der gudstro og religiøs overbevisning stort sett bleansett som enprivatsak, møtte jeg der nede stadig personer som spurtemeg ut om mingudstro – hva jeg trodde på. Disse spørsmålene kom imøter med bådejøder, muslimer og kristne.

Troen på Gud og religiøsetradisjoner hører naturlig hjemme i detoffentlige rom i Midt-Østen, ogden hører naturlig hjemme i møte ogsamtaler mellom mennesker. Derforble jeg overrasket da Oslo-prosessenkom i gang tidlig på 90-tallet, atde religiøse spørsmål i konfliktenog forholdet mellom jøder, muslimerog kristne ikke var mer fremme ibildet. I dag ser flere, og de sertydeligere, at forholdet mellomreligionene er et vesentlig element forå skape fred mellom israelereog palestinere.

Da vi bodde iHaifa, var jeg prest i en menighet med en majoritet avkristne jøder,men også med en gruppe palestinske kristne. Haifa er enhavneby vedMiddelhavet der jøder og palestinere har levd side om sidei over 100år, stort sett i fredelig fordragelighet. De flestearabisk-talendepalestinere snakker også hebraisk, og mange jødersnakker arabisk. Påden ene siden av vårt kirkesenter hadde vimuslimske naboer, på denandre siden israelske jøder, og ungdomsgruppeni menigheten bestod av engod blanding av jødiske og palestinskekristne ungdommer.

IHaifa oppdaget jeg derfor etter hvert en verden og en historie somjegikke på samme måte hadde kjent tidligere. Det første var et møtemed enhistorie som går gjennom mange århundre, og som har utalligeeksemplerpå at jøder, kristne og muslimer har levd fredelig side omside. Det eren historie som har utfoldet seg i Galilea, i Jerusalem ogi andre delerav Midt-Østen. Den jøde-kristne menighetsrådslederen ivår menighet iHaifa hadde selv vært bonde med en arabisk landsby somnærmeste nabo, oghan kunne fortelle om samarbeid og samkvem med sinearabiske ogmuslimske naboer.

Det andre jeg fikk lære, var at det ikke erlett å være minoritet i ensterk majoritets-kultur. Det gjaldt bådepalestinerne som palestinere,kristne og mulsimer, og det gjaldt dekristne jødene – eller messianskejøder som de som regel betegner segselv – i den jødiske staten Israel.Palestinske barn og ungdommer fikkfor eksempel ikke den sammeoffentlige støtte til skolegang somisraelske, jødiske barn ogungdommer. Og de kristne jødene ble ikkeanerkjent som jøder i sitteget land, på tross av at deres tro var entro på jøden Jesus Kristusog at de levde i en jødisk tradisjon meddenne tro.

Etter seks år i Haifa flyttet jeg med min familieopp til Jerusalem.Der fikk jeg blant annet nærmere kontakt og samarbeidmed depalestinske kirkene og fikk et innblikk i deres liv og historie.Jeghar en venn i Betlehem med det frodige navnet Mitri KonstantinMitriRaheb etter hans forfedre, og navnet hans sier noe omhansfamilietradisjon og de palestinske kristnes historie. Mitri ernavnetpå en kristen martyr på 200-tallet – Mitri er arabisk, mensmartyrensgreske navn var Demetrios. Konstantin er navnet fra keiserKonstantinsom fikk bygget Fødselskirken over det stedet i Betlehem derJesus blefødt. Og Raheb er et arabisk ord som betyr munk, noe somformidler atstamfaren til Mitris familie hadde vært i kloster i entidlig fase avsitt liv.

Slik forteller navnet til min venn –Mitri Konstantin Mitri Raheb – omen historie som går tilbake til denførste kristne tid i Det helligeland. De palestinske kristne har enhistorie som viderefører arven fraden første kristne kirke i landet, ogdisse kristne har bodd i dethellige land i nærmere to tusen år.

Menom de palestinske kristne har en lang historie i Det hellige land,såhar denne historien og deres liv i dag også sine vanskelige sider.Formuslimene har utgjort en majoritet på Vestbredden siden det 7.århundre,og de kristne har vært sett på som dhimmi – som annenrangsborgere iforhold til muslimene. Det har blant annet innebåret atkonvertering frakristendom til islam har vært ønsket velkommen, mensden andre vei fraislam til kristendom har vært umulig, og islam harlagt premissene forall undervisning i offentlige skoler. Presset fraden israelskeokkupasjon og presset fra de muslimske omgivelser har daogså medført atflere tusen kristne palestinere de siste tiår haremigrert fra depalestinske områdene og søkt bosted i Europa, i Nord-eller Sør-Amerika.

De religiøse element i konflikten
Etterdisse bilder av sameksistens og problemer i forholdet mellomdereligiøse folkegrupper skal vi bevege oss inn i kjernen avkonfliktenmellom israelere og palestinere og se på de mer spesifiktreligiøseelement i konflikten.

Konflikten mellom israelere ogpalestinere handler om land, omterritoriet mellom Middelhavet ogJordan-elven/Dødehavet, og denhandler om statsdannelse innenfor dettelille område. Selv om tanken omen tostats-løsning – med Staten Israelog en selvstendig palestinskstat – langt på vei er akseptert av beggeparter, har de fremdeles enlang vei å gå. På denne veien er det ogsåviktig at de religiøsespørsmål får stå i fokus. Hvordan forholder så dereligiøse tradisjonerblant jøder, kristne og muslimer til landet ogterritoriet? Jeg kanikke her gå i detalj, men vil forsøke å tegne noenenkle riss – førstav de kontroversielle spørsmål, før jeg til slutt vilse på mulighetenetil å bygge broer og på nøkler til fred.

Iden jødiske tradisjon er landet mellom MiddelhavetogJordan-elven/Dødehavet Fedrenes land og Løftets land. Dette erforjødene et land som de er gitt av Gud. Om en majoritet av jøder ilangeperioder av historien har bodd i landflyktighet, har det likevelalltidvært jøder som har bodd i landet, og de som har bodd ilandflyktighet,har alltid sunget om landet og sett frem til den dag dade kunne vendetilbake. I løpet av de siste 150 år har et stort antalljøder ogsåvendt tilbake, fra Øst-Europa og Mellom-Europa og Amerika,ogopprettelsen av staten Israel har for dem vært en oppfyllelse avGudsløfter til folket. Her kan de nå utfolde et kollektivt liv som folkmedsine religiøse tradisjoner.

Men kan de så ikke nøye segmed grensene de fikk i 1948? Hvorfor demange bosetningene påVestbredden? Skal en forstå den jødisketradisjon, er det viktig også åhuske at de første fedrene og detidlige profetene i det jødiske folk –Abraham, Isak og Jakob – erknyttet til byer som Hebron og Nablus, tilJudea og Samaria. Og despør: Skal det som en gang var det bibelskekjerneland – nettopp Judeaog Samaria – være fritt og renset for jøder?Finnes det en vei som vilgi jøder adgang til de hellige steder i dereshistorie på denpalestinske Vestbredd? Eller for å stille spørsmålet påen annen måte:Trengs det politisk suverenitet og dominans for å ivaretakontakten medde hellige steder og folkets religiøse historie?

Iden muslimske tradisjon spiller også den religiøse historie enviktigrolle. I islams religiøse litteratur spiller Muhammeds nattligereisetil Jerusalem og tempelplassen en vesentlig rolle. Men også MosesogIsraels profeter har en vesentlig plass i den muslimske tradisjon,ogfor muslimene i Israel har også de hellige stedene som er knyttettilderes navn en stor betydning. Men viktigere for muslimene er nokderestanke om at islam som den ene, sanne religion også innebærer etbehovfor politisk dominans og styre over områder som er viktige iderestradisjon, og som har en betydelig muslimsk befolkning.

Bådeinne islam og innen jødedom er det en nær sammenheng mellomderesreligiøse tradisjoner, folkenes religiøse liv og politisk makt.Ikkeminst når det gjelder statsdannelse og politiske institusjoner somogsåinnbefatter andre minoriteter, blir dette et avgjørende problem.

Nårdet så gjelder de kristne og deres forhold til landet og tilterritorietmellom Middelhavet og Jordan-elven/Dødehavet, må vi skillemellom dekristne palestinere og de kristne jøder. Det er ikkeunaturlig at de imange henseender deler forhåpninger ogoverbevisninger med sinefolkefrender – respektive de muslimskepalestinere og de jødiskeisraelere. Ikke desto mindre har de også sittsærskilte forhold tillandet.

For de kristne palestinere er landet i første rekkedet land der Jesusvandret. Gjennom århundrene har de tatt vare på destedene som erknyttet til fortellingen om Jesus – i Galilea ogJordan-dalen, iSamaria, Judea og Jerusalem. Under skiftende politiskestyresett har detatt vare på disse stedene og den kristne tradisjon ilandet. De harderfor også vært åpne for forskjellige politiskeløsninger, samtidigsom mange de senere tiår har vært aktive i kampenfor en selvstendigpalestinsk stat på Vestbredden.

De flestekristne jøder er fra familier som er kommet til Israel etterHolocoust,og de opplever at de er kommet hjem til Fedrenes og Løftetsland. De serogså på samlingen av jøder i Løftets land som en viktigforberedelse tilJesu gjenkomst. Mens noen av dem er opptatt av jødisksuverenitet overlandet, er andre opptatt av at landet må gi rom bådefor det jødiske ogdet palestinske folk, for jødisk og palestinsk liv.

Hva er problemene?

Etterdisse fortellinger og dette riss av jøders, muslimers ogkristnesforhold til landet er det naturlig å spørre: Hva er såproblemene sommå løses på veien til fred i Midt-Østen? Jeg vil her korttre viktigespørsmål før jeg til slutt sier noe om broer til fred.

Detførste spørsmål handler om muligheten for både israelere ogpalestineretil å utfolde et kollektivt og nasjonalt liv innenfor egnegrenser. Ento-stats-løsning som i dag er bredt akseptert, vil gimuligheten tildet. Men denne løsning vil i første rekke tilgodese denjødiskereligiøse tradisjon i Staten Israel og muslimene i enfremtidigpalestinsk stat. Hva så med det store antall muslimer ogkristne iStaten Israel, og hva med kristne og jøder på Vestbredden?

Detandre spørsmål handler derfor om minoritetenes situasjon, omdemokratiog menneskeretter i fremtidens Israel og Palestina. StatenIsrael har enkonstitusjon, eller noen Basic Laws som de kaller det, ogher erfremdeles spørsmålet om religionsfrihet og menneskeretter ikkeløst, ogdet samme er tilfellet med utkastet til en palestinskkonstitusjon.

Detteleder meg til det tredje spørsmål: I hvilken grad finnes det enaktivdialog, samkvem og samhandling mellom representanter for dereligiøsesamfunn? Saken er at det på tross av en historie der jøder,kristne ogmuslimer har levd side om side i Midt-Østen, så har det –særlig i desiste tiår – vært lite dialog, lite samkvem og samhandlingpå tvers avde religiøse grenser, ikke minst når det gjelder religiøseledere blantjøder og muslimer. Men noe er i ferd med å skje, og detleder meg tilmitt siste hovedpunkt.

Broer til fred?

Under den sisteIntifada har konflikten mellom israelere og palestineretiltatt istyrke. Under et besøk i Jerusalem under denne intifadaen,møtte jeg endag til forskjellig tid og på forskjellige steder tokvinner – enisraelsk og en palestinsk – som begge kom med sammefortvilte utsagn. Desa begge: ”Nå ser vi ikke lenger den andresansikt, vi tenker kunkonflikt og i fiendebilder.” Så må vi spørre:Finnes det et lys i dennemørke tunnelen? Kan jøder, muslimer ogkristne bidra til fred i detteområde ut fra sine religiøsetradisjoner? La meg først angi noen punkteri disse religiøsetradisjoner, og dernest gi noen eksempler på et arbeidfor fred ogforsoning som pågår.

En av de som var med oggrunnla Staten Israel var dens førstestatsminister, Ben Gurion. Hangave tidlig uttrykk for at ettestspørsmål for den nye staten ville blihvordan den klarer å levesammen med araberne innenfor egne grenser og inabolandene. Darefererte han også til et utsagn i Dommerboken i Detgamle testamentesom handler om at Gud vil sette folket på prøve ved denmåten folketklarer å leve sammen med andre folkeslag i deres land. Enannenisraeler, med navnet Uriel Simon, har i nyere tid understreketatjødenes hellige skrift, Det gamle testamentet, begynner med åfortelleom skapelsen av jorden og av mennesket, og ikke med landet ogmedjødenes stamfar Abraham, og så understreker han det enkeltemenneskesumistelige verdi – nettopp i Det hellige land.

Innenislam har også skapelsen av mennesket i Guds bilde ogmenneskeverdet ensentral plass. Koranen og den muslimske tradisjon harogså elementer somsærlig understreker respekten for jøder og kristneog vektlegger atforholdet til dem skal være ”best mulig”. Medspørsmålet om Jerusalemsom et hovedanliggende i dagens konflikt, erdet av betydning at enmuslimsk professor i Hebron, dr. Yunis Amr, kansi: ”En kan spørrehvorfor muslimer aldri valgte Jerusalem som sinhovedstad? Vi tror atdet er en indikasjon på byens åndelige betydning…at muslimer ønsket åholde byen utenfor konflikter, ønsket å heve denover politiske ogmilitære betraktninger.” Et slikt utsagn er framuslimsk hold en sterkinvitasjon til dialog og samtale om landets ogJerusalems fremtid.

Ogsåden kristne tradisjon – både blant kristne palestinere og jøder–understreker det enkelte menneskes verd. I tillegg legger de vekt påathan som ble født i Betlehem, kom for å være Fredsfyrste, og atJesusselv sa: ”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Gudsbarn.”For de kristne i Det hellige land er også Jerusalem som byen medJesukors og oppstandelse, selve fredsbyen og et symbol som skal væreetorienteringspunkt for forsoning og alt arbeid for fred.

Disseenkle trekk fra den jødiske tradisjon, fra islam og kristendom erkun enantydning om det potensiale som ligger i alle tradisjoner for enannenog fredelig utvikling som kan bryte gjennom den politiske ogmilitæremaktutøvelse som har preget konflikten – ikke minst under densisteIntifada. Det som nå kan gi håp, er at disse tradisjonerogrepresentanter for de tre monoteistiske religionene også finnersammeni et felles engasjement for fred og forsoning. Skjer det, ellerkan detskje?

For et år siden tok palestinske kirkeledere etinitiativ for å få medledende rabbinere og imamer i Jerusalem i enfelles front – mot terrorog okkupasjon, og for forsoning og fred. Fortre uker siden, samtidigmed at palestinerne valgte sin nye president –Mahmud Abbas – i frie,demokratiske valg, var en stor gruppe med ledenderabbinere og imamerfra Det hellige land samlet til en første, breddialog i Brüssel medtanke på et felles arbeid for fred.

Likeviktig i det lange perspektiv er kanskje det arbeid som skjer idet små,i kontaktarbeid og dialog mellom kristne, muslimer og jøder påtvers avgrensene. Under intifadaen har kristne jøder krysset grensenog hjulpetpalestinere i de okkuperte områdene med klær og mat. IBetlehem driverden lutherske kirken et Abraham-hus som gir rom forfellesskap mellomAbrahams barn – jøder, kristne og muslimer. Betlehemer også sentrum foren bevegelse som går under den arabiske betegnelsenMussallaha –forsoning. I denne bevegelse arbeider kristne palestinereog jødersammen og inviterer israelere og palestinere til turer ute iørkenen forat de kan leve sammen, studere skriftene og felles røtterog oppleve etforsonet fellesskap. Slik kunne jeg fortsette medeksempler på kontaktog fellesskap på tvers av religiøse og etniskegrenser. Det er ikke oftedisse initativ når mediene ogavisoverskriftene her hjemme. Men de er avstor betydning for denlangsiktige sameksistens mellom folkene iMidt-Østen.

Har vi så noe å lære av konflikten og erfaringenefra Midt-Østen medtanke på vår egen situasjon her hjemme – i forholdetmellom kristne,muslimer og jøder i vårt eget land? Ja, jeg tror det –både på godt ogondt. La meg derfor avslutte med tre enkle punkter:

• Detførste er dette: I møte mellommennesker er det alltid viktig å leggetil side de stereotype bilder avde andre som vi ofte bærer med oss –enten det dreier seg om muslimer,jøder eller kristne. Det er viktig atvi tør møtes som mennesker, og atvi tar hverandres verd på alvor.
• Detandre er dette: Det er viktig at vitør være frimodige med vår tro ogreligiøse identitet, og at vi henterfrem det beste i våre religiøsetradisjoner som kan bidra til fred ogfellesskap.
• Endelig erdet viktig at vi også i vårtsamfunn dyrker de demokratiske rettighetersom gir rom for mangfold oget fargerikt fellesskap av mennesker.