KOM… OG HVIL DERE LITT!

Overskriften over den første dag på vårt prestekonvent er Jesuinvitasjon: ”Kom… og hvil dere litt!” Vår bønn og vårt håp er at dennesamling skal gi dere god hvile, i Mesterens nærvær og i fellesskap medmedvandrere. Disse dagene skal være hviledager, ikke bare fra dendaglige tjeneste, men midt i tjenesten. Dette foredrag skal derfortrekke opp noen perspektiver for prestens hvile, ikke som noesekundært, men som en primærkilde både for prestens liv og hennes ellerhans tjeneste.
I disse tider har vi begynt arbeidet med å gjennomføre nyetjenesteordninger for prester og proster. Disse ordninger handler ikkebare om en annerledes måte å organisere prestetjenesten, men også omprestetjenestens innhold. I dette foredrag skal jeg ikke drøfte de nyetjenesteordningene. Men jeg vil gi noen perspektiver som må ligge ibunnen for disse ordningene og for vår daglige tjeneste, både med tankepå innhold og organisering. Jesu invitasjon til hvile skal lede oss inni både den pastorale antropo-logi og den grunnleggende pastoraleteo-logi.
I dette foredraget vil jeg utfolde Jesu invitasjon som en invitasjontil medarbeidere i apostolisk tjeneste. Det er en invitasjon jeg håperdere vil ta med dere hjem, i dagens og ukens rytme som prester, iprosti-lag og ABV-sammenheng, så vel som en bakgrunn for bispedømmetstilbud om ”Medvandring i tro og liv.” Her vil jeg utfolde Jesuinvitasjon i fem steg – med fem overskrifter:

• Kom.. og hvil dere litt: Jesu invitasjon i Markus-evangeliet.
• Prestens hvile: et sabbats-perspektiv.
• Hvile som menneske og kristen: å kjenne Gud og seg selv.
• Hvile i bønnens rom: en rett theologus.
• Hvilen og nådens primat: Guds medarbeidere.

Jesu invitasjon: Kom… og hvil dere litt!

Det er Markus som gjengir Jesu invitasjon til apostlene, i denstørre fortelling som har overskriften: ”Jesus metter fem tusen.” (Mk6,30-44). Markus er underfundig i sin fortellerkunst, og i noenøyeblikk skal vi ta steget inn i hans fortelling med våre liv og vårtjeneste.
Apostlene hadde vært ute i sin første praksis-periode. To og to var desendt ut av Jesus til sitt første oppdrag i landsbyer i Galilea der deskulle forkynne evangeliet om Guds rike, kalle mennesker til omvendelseog salve og helbrede syke. Slik begynner Markus sin fortelling:”Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de haddegjort og hva de hadde lært folket.” Apostlene forteller, og Jesuslytter.
For meg er denne korte innledning et ransakende ”memento”. Jeg vet johvor ofte og regelmessig jeg ber i forkant, men hvor ofte bærer jegtilbake til Herren det jeg har gjort og lært? Ved starten av dennesamling for medarbeidere i apostolisk tjeneste skal vi derfor gjøre somde første apostler: I et øyeblikks stillhet skal vi fortelle Herren detvi har gjort og lært de siste dagene.
La oss be: ”Herre Jesus Kristus, nå løfter vi igjen inn i ditt hjertedet vi har gjort og lært de siste dagene. Jeg takker deg for at dustadig lukker det inn i din kjærlighet og sier: Takk og atter takk forgode medarbeidere, for deres bønn med syke og sørgende, for deressamtaler med foreldre i glede over nyfødt liv, for deres lek sammen medbarn og unge, for deres formidling av troens liv til konfirmanter ogvoksne. Takk, Herre, for samlingene om ditt Ord og dine gaver, og forderes forkynnelse av det glade budskap om ditt rike og ditt nærvær imenneskers liv. Takk og atter takk, Herre, for nåden som du gir ogåpenbarer i våre tomme hender. Amen!”
Det er ikke bare innledningen hos Markus som gir et ”memento,” ogsåfortsettelsen overrasker. For da Jesus sendte apostlene ut på deresoppdrag, drøftet han forkynnelsens innhold med dem og gav gode råd medpå veien. Nå lytter han til deres fortellinger, men det blir ingenevaluering, ingen videre drøfting mellom læremester og læresvenner. Debefinner seg midt i en stor folkemengde, og Jesus bryter av samtalenmed noe som for ham åpenbart er viktigere: ”Kom med til et ensomt stedhvor vi kan være alene, og hvil dere litt.” Jesus har omsorg fordisipler i tjeneste, han unner dem mat, han vil gi dem hvile fratjenesten og fra folkemengden, han vil være alene med dem.
Men Jesu invitasjon til hvile får også en uventet fortsettelse. Markusberetter at Jesus vil ta disiplene med til ”et ensomt sted” – det erhans betegnelse for området ved Tabga og Saligprisningenes berg. Detvar et sted Jesus ofte oppsøkte, det visste også folket. Idet Jesus ogdisiplene går i båten og setter kursen vestover, er det mange somlegger på sprang, og de mange får med seg enda flere, og de når fremtil stedet før båten med Jesus og disiplene.
Nå er imidlertid saken den at det på ingen måte går raskere å løpelangs nord-enden av Genesaret-sjøen enn å dra med båt. Når Markusforteller at folket nådde frem før båten, sier han indirekte noe mer.Jesus ser folket som begir seg på vei til det ensomme stedet ved Tabga,og han lar dem ikke bare komme frem, han lar dem vente. Han gir seg tidsammen med disiplene i båten. Der får de spise, der får de være alenemed ham, der får de ”hvile litt” – underveis, i båten og på sjøen. Herfår apostlene en annerledes opplevelse av det David synger om: ”Hanleder meg til hvilens vann.”
Dette gir meg et første perspektiv på hvilen og hvilens innhold formedarbeidere i apostolisk tjeneste. Midt i tjenesten tar Jesus oss bortfra vår fokus på egen tjeneste og inviterer til hvile og fellesskap medham alene. Midt i folkemengden tar Jesus oss til side og gir hvilen enslik prioritet at han også lar folkemengden vente. Det betyr ikke atJesus ikke enser folkemengden. Tvert imot, evangeliene understrekerJesu nød og lidenskap for folket, det preger siste del avMarkus-fortellingen, det preger også hans oppdrag til apostlene. MenJesus trenger å være alene med oss, og for ham er det avgjørende atmedarbeidere i apostolisk tjeneste får hvile og fellesskap med hamalene.

Prestens hvile: et sabbatsperspektiv

Nå sier ikke Markus mye om hvilen som apostlene fikk om bord ibåten. Men jeg gjør meg noen enkle refleksjoner ut fra det hanforteller. Ute i båten og på sjøen er apostlene i et element de kjente,de var jo fiskere de fleste av dem. Her fikk de bruke sine fysiskekrefter, her fikk de være alene sammen med Jesus i omgivelser som devar fortrolige med. Her kunne Jesus også samtale med dem i deres vanteomgivelser og på deres egne premisser.
I den mest omfattende Pastorallære som er kommet på norsk, skriver G.Skagestad om ”Hvile og rekreasjon”: ”Skal presten bevare sitt åndeligeliv sundt, må han også sørge for sin legemlige helse, ikke bare denrent fysiske, men også den psykiske. Han må leve sundt og fornuftig, sålegemet får sin naturlige rett.” Så omtaler Skagestad både en ukentlighviledag og ferie, fysisk aktivitet og sinnets adspredelse, deltakelsei familiens liv, og lesning – ikke bare av teologisk bøker, men gjerneogså rene underholdningsbøker. Om Skagestads bok er fra en annen tid,kan det meste han skriver i dette kapitel også gjentas i dag – for bådekvinnelige og mannlige prester.
Mitt poeng i denne sammenheng går imidlertid ett skritt videre: i vårtid forblir ofte perspektivet på ”hvile og rekreasjon” så snevert, såsekulært! Jeg synes det er flott når en prest en sjelden gang fortellerat han eller hun tre ganger i uken oppsøker et helsestudio for å sørge”for sin legemlige helse”. Men jeg savner ofte et bibelsk og kristeligperspektiv på ”hvile og rekreasjon,” og jeg utfordres også i mitt egetliv av det dypere perspektiv i Jesu invitasjon: ”Kom med meg til etensomt sted der vi kan være alene, og hvil dere litt!”
Om ikke Markus sier så mye om hvilen, så talte Jesus flere ganger omhvile, og da klang det alltid sabbats-toner med – både i hans munn og itilhørernes ører. Ingen jøde kan si ordet ”hvile” uten at tanken påsabbaten og smaken av den gode sabbats-hvile dukker opp. Ute i båtengir Jesus apostlene og oss nærmest en ”mini-sabbat” med noen timershvile. Underveis i tjenesten er det ikke alltid det kan bli en helhviledag. Da er det frigjørende at Jesus verdsetter noen timer alenemed medarbeidere i apostolisk tjeneste, og sabbatsperspektivet gir ogsåinnhold til hvilen med Jesus og i fellesskap med medvandrere.
Sabbaten i den bibelske og jødiske tradisjon er i særlig forstand dentid som Gud og mennesket har sammen, som de feirer sammen. På seksdager skaper Gud himmel og jord og alt som er der, og på den syvendedag hviler han. På den sjette dag skapes mann og kvinne, men debegynner sine liv med en hel dags hvile sammen med Gud, før de går utog begynner sitt arbeid på skaperverket. Sabbaten er altså ikke hvileetter seks dagers arbeid, men den første dags samvær med Gud før de gårut til sin tjeneste. Slik tar Jesus apostlene med ut i båten for å gidem hvile og være alene med dem, før de begynner på nytt og fortsettersin tjeneste for Guds rike. Slik vil Jesus være alene med oss, før vibegynner på nytt og går ut til vår tjeneste.
Hvile handler samtidig om å la maskene falle, om å få være den vi er.På sabbaten, sier den jødiske tenker Pinchas Peli, er man den man er,og ikke det man gjør – det vil si ens yrkesidentitet. På sabbaten erman ganske enkelt menneske: skapt i Guds bilde. Men det å la maskenefalle og være sammen med Jesus ganske enkelt som den man er, det kanvære ganske sterkt for personer som er opptatt av alt vi har gjort oglært, og som har investert det meste av vår identitet nettopp i det.Det var også Jesu poeng, ifølge Lukas, da glade disipler kom tilbakefra sitt første tjenesteoppdrag, og han bekreftet dem i deres tjeneste,men likevel føyde til: ”Gled dere ikke over at åndene lyder dere, mengled dere over at dere har fått navnene skrevet i himmelen.” Slik vilJesus være sammen med apostlene og oss i hvilen – med en Andreas somAndreas, en Peter som Peter og en Filip nettopp som Filip.
Men det å være den en er, det er jo livets store kunst og utfordring,også for oss prester. Vi kjemper med forventningene fra omgivelsene, ogsamtidig – når vi er ærlige – har vi det vanskeligst i kampen mellomdet selvbilde vi møysommelig bygger opp, og det Gud legger ned i våreliv. Vi må si: Dette strever vi med. Da legger jeg samtidig merke tilat Matteus, som ikke gjengir Jesu invitasjon til apostlene om å kommemed til et ensomt sted, formidler en tilsvarende sabbats-invitasjon:”Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gidere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom ogydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mittåk er godt, og min byrde er lett.” Det er også Jesu invitasjon tilprester som strever med selvbilde og presterolle, med identitet ogprestasjon, med liv og tjeneste.
Det bibelske perspektiv på ”hvile og rekreasjon” handler altså om densærskilte tid som Gud og vi har sammen, en hvile der Gud gleder segover sitt sin skapning, og der vi får speile oss i Hans bilde som vible skapt i. Hvile i et bibelsk perspektiv handler om fornyelse i vårprimær-relasjon – både i forhold til Herren og til oss selv. Hvilesammen med Jesus handler om det Augustin setter ord på i sin bønn:”Herre, gi at jeg får kjenne meg selv slik at jeg får kjenne deg!” Ogreformatoren Calvin uttrykker det samme i åpningsordene til sitthovedverk: ”Det finnes ingen dyp kjennskap til Gud uten en dypkjennskap til en selv og ingen dyp kjennskap til en selv uten en dypkjennskap til Gud.” I den kristne tradisjon er det et hovedpoengantropologiens spørsmål: Hvem er jeg? og teologiens spørsmål: Hvem erGud? er to uatskillelige spørsmål. Det skal jeg nå gå dypere inn.

Hvile som menneske og kristen: å kjenne Gud og seg selv.

Om Markus ikke forteller mye om apostlenes hvile i båten, girevangeliene likevel glimt inn i det som ligger Jesus på hjertet når haner alene med dem. Johannes beretter om Jesu samvær med dem den sistekvelden da de feirer påske sammen. Da ber Jesus en bønn for disipleneog sier: ”Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanneGud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.” Med dette ønske om å gidisiplene en dyp kjennskap til ham selv og til Faderen, er det ettutsagn som går igjen med variasjoner i Jesu samtale med dem. Han sier:”Bli i min kjærlighet.” Johannes innleder også sitt samtalereferat fradenne kvelden med et utsagn om at Jesus elsket sine helt til det siste– også de som sovnet i Getsemane, også de som flyktet da tempelvaktenegrep Jesus, også Peter som fornektet ham tre ganger før hanegal.
Gud er kjærlighet, sier den samme Johannes i ett av sine brev. Slikformulerer han det bibelske svar på det teologiske spørsmål: Hvem erGud? Gud er kjærlighet. Det er den røde tråd gjennom Bibelens bøker,Gud er hele tiden der, og han er underveis med sin kjærlighet – bådesom Skapelsens Herre og som frelsens Gud. Skapelsesakten er ikke enmaktdemonstrasjon, men en kjærlighetshandling, og i Jesus Kristusåpenbares denne kjærlighet med en bredde og en lengde, en høyde og endybde som tilsier at ”intet skal skille oss fra Guds kjærlighet til ossi Jesus Kristus.” Dette gir dermed også det bibelske svar på detantropologiske spørsmål: Hvem er jeg? Ikke bare skapt av Gud, men dyptelsket av Ham.
Den amerikanske professor i psykologi og spiritualitet, David G.Benner, tar opp denne tråden i en vakker og sterk bok som nylig erutkommet: ”The Gift of Being Yourself.” Benner sier at den dypekjennskap til ens eget selv i relasjon til Gud innebærer tre elementer:

• en kjennskap til ens eget selv som dypt elsket;
• en kjennskap til ens selv som dypt elsket med ens sår og synd;
• og en kjennskap til ens selv som dypt elsket i en prosess med frigjøring og oppreisning.

Alle disse tre plan i Guds kjærlighet og i vår selverkjennelse som dyptelsket av Gud er viktige i vår pastorale tjeneste, i vår omgang medmennesker vi er satt til å tjene, og da nettopp i den orden som Bennerangir. Men jeg tenker også de er viktige for oss i våre egne liv, slikdisiplene fikk kjenne Gud i møte med Jesus og erfare at de selv vardypt elsket.
Da Jesus møtte fiskerne første gang ved Genesaretsjøen og ganske enkeltsa: ”Følg meg!” fikk de kjenne seg som dypt elsket slik de var – bådeAndreas, Peter og Jakob. Da Peter møtte Jesu øyne etter at hanen golpåskenatt, fikk han kjenne at Jesu kjærlighet også bar gjennom hansnederlag og svik. Og da Jesus var alene med apostlene oppe ved CaesareaFilippi, avla ikke Peter bare bekjennelsen om Jesus som Messias, menhan fikk høre fra Mesterens munn at han ikke har sans for det som Gudvil. Like fullt sier Jesus til ham: ”Du er Peter, og på denne klippevil jeg bygge min kirke.” Slik fikk Peter kjenne seg selv som dyptelsket i en prosess der han fikk begynne å gå på den vei Gud haddestaket ut for ham.
Kjære medarbeidere! I dag har jeg denne bønn og dette ønske for dere:at dere i hvilen sammen med Jesus og hverandre på nytt får kjennedybden i Guds kjærlighet, og at hver enkelt av dere får kjenne at dereer dypt elsket. Hver og en som den dere er – som Petter og Johannes,som Hanne og Ruth. Hver og en dypt, grenseløst og betingelsesløstelsket – uavhengig av prestasjoner, uavhengig av det vi tror er seireeller nederlag, gjennom sår og synd i adferd og gjerninger. Hver og endypt elsket i kjærlighetens formende prosess som skal la dere bli ogvære den Gud har skapt dere til, den Gud kaller dere til å være.
Synes dere det høres banalt ut? Livets erfaring og mange års tjenestehar vist meg at dette enkle og fundamentale samtidig er det vanskelige.Det er vanskelig å ta imot og vanskelig å leve ut. Det innebærer enlivslang vandring i Guds kjærlighets landskap – med dens bredde oglengde, høyde og dybde. Ved denne samling er jeg særlig opptatt av dettredje og dypeste plan i Benners perspektiv på det å kjenne seg selv ivår gudsrelasjon: det å kjenne seg selv som dypt elsket i en prosessmed frigjøring og oppreisning.
Jeg er opptatt av den transformerende prosess i våre liv med Gud der vifår bli den vi er, med den unike karakter og personlighet som Gud hargitt hver enkelt – enestående skapt i hans bilde, enestående utrustettil tjeneste i hans rike. Jeg er opptatt av dette nå fordi de nyetjenesteordninger også har det sikte å gi rom for den enkelte prestssærskilte kall og nådegaver. Det skal gi rom for et fargerikt ogmangfoldig presteskap. Men for at denne formatering av den enkeltes livog den enkeltes kall skal vokse frem, må vi altså begynne i hvilen ogfellesskapet med Jesus – alene med ham, så vel som i fellesskap medandre medarbeidere i apostolisk tjeneste.

Hvile i bønnens rom: en rett theologus

Jesu fellesskap med apostlene ute på sjøen bringer tankene hen tilen annen fortelling om en båt, om sjø og en Herrens tjener. Og det erbibelsk grunnlag for å trekke en linje mellom Jesu invitasjon til hvileog Herrens forunderlige tjener Jona - han som gikk om bord i en båt forå dra til Tarsis. For Jesus sammenligner sin hvile i jordens skjødmellom kors og oppstandelse med Jona i storfiskens buk.
Fortellingen om Jona er en fascinerende fortelling om en tjeners kall,hans nederlag og oppreisning og fornyede tjeneste. Midt i fortellingenmøter vi Jona i storfiskens buk, og dette avlukke blir Jonas bønnerom.Jona i storfiskens buk er nemlig en bedende Jona, og i bønnens rom blirJona igjen satt på den vei han var kalt til å vandre, i dette bønneromblir Jona igjen den han er kalt til å være. Men i bønnens avlukke blirogså hans knuste drøm om Tarsis forvandlet til et annerledes håp, herblir dødskreftene rundt ham forvandlet til oppstandelse og fornyettjeneste. Jona i storfiskens buk og Jesu sabbatshvile mellom kors ogoppstandelse – det er Bibelens egne bilder på bønnens rom med hvile,kamp og nyskapelse i Gud.
To ting overrasker ved Jonas bønn. Mens vi ser på den genuine bønn somet rått uttrykk for vår faktiske situasjon, fremstår Jonas bønn somlært bønn. Ikke et ord er originalt, hvert ord og uttrykk er hentet fraSalmenes bok. Senere kaller Augustin Psalteret for bønnens ”skole”, ogAmbrosius bruker bildet av et ”gymnasium” – vårt treningsstudio der vigår for daglig trening, holder oss i form og kjenner livets krefterpulsere. Jona hadde gått i denne skole, vært i dette treningsstudio. Ogslik det har vært gjennom hele den kristne kirkes historie, er Salmenesbok fremdeles en god skole for prester som trenger hvile, som vilkjenne Gud og livets krefter pulsere og vil holde seg i form.
Men om Jonas bønn er lært, er den like fullt spontan og uventet. Degammeltestamentlige salmer faller i to store hovedkategorier:klagesalme og takkesalme, kategorier som tilsvarer to grunndrag i våreliv – nød eller velvære, trengsel eller velbefinnende. Klagen er denvanligste bønn i Salmenes bok, og med Jona i storfiskens buk forventervi naturlig nok en klage. Men det Jona ber, er det motsatte – en bønnmed takksigelse og lovsang. For Jona hadde lært å be, men hans bønnforble ikke rutine. Om vårt bønneliv skal preges av våre liv ogomgivelser, er bønnen likevel ikke bestemt og begrenset av omgivelsene.Og Jonas bønn tar ham inn i en verden som er mye større enn hansumiddelbare omgivelser.
I en kommentar til Jonas bønn, skriver pastoralteologen Eugene H.Peterson at vår kultur preges av et bønneliv som for det meste er etuttrykk for vårt eget selv – at vi utøser vårt selv for Gud. Menkristen bønn, moden bønn, domineres av en visshet om Gud og Gudsgjerning for oss og i oss. ”Bønnen frigjør oss fra selvopptatthet, dendrar oss inn i tilbedelsen av Gud og fører oss på vår pilegrimsvandringtil Gud.” I bønnens rom føres Jona og vi inn i den større sammenhengsom heter Guds ledelse og Guds gjerning i verden.
Jesu invitasjon til hvile, er en invitasjon til bønnens fellesskap ogsamtale med ham. Men invitasjonen til hvile er også en invitasjon tilfornyelse, en fornyelse som også kan innebære oppgjør og kamp – så velmed Gud som en selv. Vår lærefader Martin Luther var opptatt av denneside av prestens åndelige liv, og han gav dette engasjement et klassiskuttrykk: ”Oratio, meditatio, tentatio faciunt theologum – bønn,meditasjon og prøvelse skaper teologen.” I forlengelsen av Jesuinvitasjon og fortellingen om Jona vil jeg i dag sette disse ord påLuthers engasjement:

• Oratio: det er fremfor alt den lyttende samtale med Herren der vi lar hans nåde og kjærlighet overøse og omslutte våre liv.
• Meditatio: det er overveielsen der vi tar inn i våre liv hanstilgivende nåde og lar den rense og bære våre sårbare personligheter.
• Tentatio: det er prøvelsens prosess der Herren med sin nåde ogkjærlighet får forme oss på nytt og reise oss opp til nytt liv og nytjeneste.

I vår lutherske tradisjon har vi lagt vekt på den objektivefrelseslære, på frelsens objektive grunnlag i Guds gjerning for oss iJesus Kristus. Men da Martin Luther gjenoppdaget nåden alene, skjeddedet i en dyp erfaring av denne nåde i eget liv – nettopp i bønnens rom.I dag tror jeg vi trenger å fornye denne fokus på den personligeerfaring – ikke bare kunnskapen om Guds gjerninger i frelsens historie,men kjennskapen til Gud og erfaringen av hans nærvær og gjerninger ivåre liv. Her kan det igjen være grunn til å lytte til prestelærerenSkagestad. I sin Pastorallære sier han om bønnen, meditasjonen ogprøvelsen at det er dette som gjør presten til en person som kjennerGud av erfaring, at det merkes at han eller hun lever nær Gud.
Skagestad er også forut for sin tid når han sier følgende: ”Den indrefordypelse for Guds ansikt … er mystikkens særkjenne. Vi norskeevangeliske kristne og barn av det 20.århundre er neppe særlig anlagtfor den egentlige mystikk, men der er dog i all ekte kristendom etmoment av hellig mystikk som trenger til å dyrkes, ikke minst i vårutadvendte og rastløse tid.” Ved dette prestekonvent vil jeg gjerne tatil orde den erfarte teologis plass i våre liv og i vår tjeneste, forden kjennskap til Gud som vokser frem fra bønnens rom og hvilen sammenmed Jesus.
Jeg tenker at det er denne kjennskap og erfaring apostlene får del i ombord i båten på Genesaretsjøen. Jeg kan ikke tenke annet enn at de dahar klart i minne forrige gang de var i båten med Jesus. Da hadde deropt i stor nød: ”Herre, frels! Vi går under!” Og Jesus haddekommentert deres svake tro, han var jo sammen med dem i båten, og såhadde han truet vinden og sjøen så det ble blikk stille rundt dem og idem. Nå er de igjen om bord i båten og hviler sammen med ham, og hantrekker dem dypere inn i kjennskapen til ham og Gudsriket mysterier.Det skal de også få oppleve mer av når de går i land og på nytt møterfolkemengden.

Hvilen og nådens primat

For Markus-fortellingen om apostlenes hvile i båten er vevet sammenmed fortellingen om Jesus som metter 5000 i bakkene ved Tabga ogSaligprisningenes berg. Fortellingen om hvilen har sin umiddelbarefortsettelse i beretningen om fornyet tjeneste. Det er blitt sent pådag, og det er langt til nærmeste landsby. Men Jesus sier tilapostlene: ”Nå skal dere gi dem mat.” Fem brød og to småfisk er detapostlene har med seg fra båten, og det er mindre enn de selv kunnetrenge. Men i Jesu hender, når han løfter brødene og fiskene mothimmelen og ber takkebønnen, blir det mer enn nok for den storefolkemengden. Slik får apostolene denne dagen hvile sammen med Jesus ogetter hvilens fornyelse igjen gå ut i tjeneste sammen med Jesus. Da fårde også oppleve hvordan Jesus i sin gjerning tar det lille de har – ogat det er nok, nok for alt folket.
Jeg tenker at rytmen i det som her skjer, er viktig. Her dreier det segom nådens primat i våre liv og tjeneste: nåden i Jesu nærvær i våre liv– når vi er tatt til side og bort fra tjenestens mange oppgaver, ognådens nærvær når vi står midt i tjenesten. For det sies at vi i daglever i et 24 x 7 samfunn: idealet er tilgjengelighet 24 timer idøgnet, 7 dager i uken. Men dette ideal er ikke bibelsk, det er ikkekristelig, det er ikke menneskelig. Det strider også mot en pastoralantropologi som er rotfestet i bibelsk skapelsestro og i nådens primati liv og i tjeneste.
For den bibelske skapelsesberetning gir oss et annerledes perspektiv pådøgnet og menneskets arbeid. På Bibelens første blad beskrives døgnetslik: det ble kveld og det ble morgen. Dagen begynner med kvelden ogmed nattens hvile. Gud arbeider hele tiden og oppretteholder og fornyersin skapning med skapelsens nåde. Etter nattens hvile står vi opp ommorgenen og går til vår gjerning, vi går inn i den gjerning som Gudallerede gjør. Uken har den samme rytme, men da med et utvidetperspektiv: for mann og kvinne får først en hel dag med hvile sammenmed Gud, en dag da Gud gleder seg over sin skapning og mennesket fårspeile seg i hans åsyn i hvis bilde de er skapt. Og med denne hvile somkilde går vi til ukens arbeidsdager, vi går inn i det arbeid som Gudallerede har beredt og gjør.
Den samme rytme gjelder også for livet og tjenesten i Guds rike, ifrelsens orden – det handler om den frelsende nådes primat i liv ogtjeneste. Vi trenger en ukentlig hviledag til fysisk rekreasjon oghvile i bønnens rom sammen med Jesus, og vi trenger selv daglig hvileog fornyelse i samfunn med ham i nådens rom – før vi går ut tiltjeneste med den samme nåde.
Det er blitt sagt om oss moderne – ja, også post-moderne – prester, atvi er augustinere på prekestolen. Der forkynner vi Guds grenseløsenåde: ”Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk,men Guds gave… for at ingen skal rose seg.” Men i det øyeblikk vi gårned fra prekestolen, blir vi uforbederlige pelagianere. I vårekommite-møter og i vår planlegging, i vårt brennende ønske om å møteforventninger og behov i våre omgivelser, praktiserer vi en teologi somgjør vår egen vilje og arbeidskraft til fundament. Mens Augustin toksitt utgangspunkt i nåden, startet Pelagius med menneskets egnebestrebelser. I dag vil vår skjulte pelagianisme neppe føre tilekskommunikasjon, slik det etter hvert skjedde med Pelagius, men denbegrenser og forkrøpler vår tjeneste – og våre liv.
Kjære medarbeidere! Vår ukentlige hviledag, vår nattlig søvn og dagligehvile i bønnens rom handler om at Gud vil være god mot oss, det handlerom at Gud vil gi nåden rom i våre liv og bære vår tjeneste med den.Derfor inviterte også Jesus apostlene til hvile sammen med ham, før hanigjen tok dem med i møte med folkemengden og lot dem være med i det hangjorde, - i det under som skjedde da han med apostlenes brød og småfisksørget for mat til alt folket. Slik inviterer Jesus også oss til hvileog kaller oss til tjeneste, og med denne hvile som fundament skal viogså få oppleve det George Bernanos setter ord på i avslutningen avLandsbyprestens dagbok, at: Nåden er over alt.
Oppsumerende
Det er på tide å avrunde og oppsumere. Jesu invitasjon til hvile bæresav en dyp evangelisk omsorg for medarbeidere i apostolisk tjeneste. Ifem enkle punkter vil jeg sammenfatte det som denne invitasjon har sattoss på sporet av, og som jeg har hatt på hjertet i det som er sagt.

• Som ledere av prestetjenesten har jeg og prostene ansvar fortjenesteordninger og fritidsreglement. Vi har ansvar for at tjenestenblir utført, men også at dere får nødvendig fritid fra tjenesten. OmJesus kunne la folkemengden vente og la apostlene hvile, skulle ikke såvi kunne gjøre det samme – og frimodig ta ukentlige fridager og sørgefor daglig hvile. Men i våre sekulære omgivelser er jeg ikke bareopptatt av hvile som fritid, jeg er opptatt av hvilens innhold i våreliv som mennesker, som kristne og som prester.
• Jesu invitasjon til hvile er en invitasjon til dypt personligfellesskap med ham. Vi snakker om kvalitetstid i samværet med vårebarn. Den ukentlige og daglige hvile handler om kvalitetstid sammen medham – en tid der vi får kjenne Ham og den eneste sanne Guds nærvær ivåre liv, og der vi selv får kjenne at vi er dypt elsket – dypt elsketsom den vi er, og dypt formet av hans kjærlighet til å bli den Gud harskapt oss og kalt oss til å være.
• Derfor har jeg også tatt til orde for en ny fokus på den erfarteteologi, på vår kjennskap til Gud og ikke bare på vår kunnskap omkristen tro. Det er denne kjennskap og erfaring i Helligåndens verkstedsom skal forløse våre liv og vår tjeneste, slik at vi blir de unikepersoner som Gud har skapt oss til, og som han bruker i sin tjeneste.Det er denne kjennskap og erfaring som også skal forløse nådensmangfold av gaver iblant oss og gi oss et fargerikt og mangfoldigpresteskap.
• Derfor har jeg også tatt til orde for at vi som prester lever ihvilens og bønnens rom, i den lyttende samtale med Herren. Vi er ogskal være bønnemennesker – først og fremst i våre egne liv, og så formenighetens og tjenestens skyld. I bønnens skole med Salmenes bok og iden frie samtale med Herren vil han omslutte oss med sin nåde ogkjærlighet og forme våre liv, la oss leve og tjene Ham i et rike som erlangt større enn våre begrensninger.
• Endelig handler Jesu invitasjon til hvile om nådens primat, bådei våre liv og i vår tjeneste. Gud er nærværende i våre liv medSkapelsens nåde, og ved Den Hellige Ånd er Jesus Kristus alleredenærværende med frelsens nåde der vi lever og får gå i hans tjeneste.Det begynner ikke med oss, men i våre liv og i vår tjeneste får vi gåinn i den gjerning Jesus allerede gjør. Slik Jesus lot apostlene hvilesammen med ham og dernest tok deres brød og småfisker og mettet mer ennfem tusen, slik vil han også forme oss i nådens og hvilens rom og brukedet vi er og gjør – for å fullføre sin gjerning.

Dette var det jeg hadde på hjertet, og derfor ønsket jeg vi skullebegynne denne samling med Jesu invitasjon: ”Kom… og hvil dere litt!”