Kirkene i dag – i Jjerusalem, IIsrael og de Palestinske selvstyreområdene

For noen uker siden, sukket en prestevenn: ”Jeg har sluttet å regne medhele fridager eller hviledager. Men får jeg noen timer, tar jeg på megturstøvlene og begir meg ut på vandring i skogen. Der finner jegstillhet, der får jeg tid til å trekke pusten, til å meditere og be.”

Da jeg i februar i fjor besøkte Jerusalem, hadde en delegasjon avevangelikale amerikanere nettopp overrakt en pengegave i millionklassentil den israelske statsminister som støtte til den israelske kamp motden palestinske intifada. Kanskje kan vi skjønne frustrasjonen blantpalestinske kristne som ikke bare følte seg glemt, men opplevde dettesom en provokasjon mot deres faktiske situasjon og lidelser. Kanskjekan vi også skjønne reaksjonen hos messianske jøder som nok setter prispå solidaritet med Israel, men som også føler seg oversett og dessutenubekvemme ved slike overtramp på den politiske høyresiden, når slikstøtte også fortier vitnesbyrdet om at Jesus er Messias – også forjøder.

For noen år siden utgav biskop Riah Abu el-Assal en bok om sitt liv somarabisk, palestinsk og kristen israeler med den engelske tittel:”Caught in between” – klemt inne. Klemt inne – det uttrykker på mangemåter hvordan våre kristne søsken i Det hellige land i dag opplever sinsituasjon, både de palestinske kristne og de messianske jøder. Somminoriteter i Det hellige land er de klemt inne mellom størrebefolkningsmessige og religiøse blokker, og de føler seg også på mangemåter glemt av den verdensvide kristne kirke. Med dagens konfliktmellom israelere og palestinere fører denne opplevelsen av å være klemtinne og glemt også til desperasjon hos mange.

Derfor er det et viktig og riktig med dette inititiativ til en samlingav organisasjoner og grupper som er opptatt av de kristne i det landsom er evangeliets og den kristne kirkes vugge, og det er viktig at vispør hvilke utfordringer som kommer til oss fra våre trossøsken i Jesuhjemland. I dette bidrag

• vil jeg begynne med de palestinske kristne og deres situasjon,
• og fortsette med de messianske jøder,
• før jeg retter søkelyset mot kirkenes engasjement for forsoning
• og avslutter med noen konkrete utfordringer som vi kan gå inn i.
  

De palestinske kristne

Når vi retter søkelyset mot kirkenes situasjon i Det hellige land, måden politiske konflikt og den menneskelige lidelse på begge sider mednødvendighet komme i fokus. Samtidig må vi her gå bakenfor medienesdaglige reportasjer og spørre hva som faktisk er i ferd med å skje,blant folkene og for kirkene. Det første jeg da vil løfte frem er denaksellerende emigrasjon av kristne fra Det hellige land. Fra å være 13%av befolkningen for førti år siden, har antallet kristne sunketdrastisk til rundt 2%.

Siste gang jeg besøkte Betlehem, samtalte jeg lenge med en palestinskkvinne som selv hadde brutt opp fra en god karriere i Frankrike og varkommet tilbake til Betlehem etter Oslo-avtalen for å være med i den nyeoppbygging av Jesu fødeby. Nå fortalte hun at hennes to brødre haddebestemt seg for å emigrere med sine familier, og at dagen før hadde etfly lettet fra Ben-Gurion til Canada med 54 emigrerende kristnebetlehemitter. Den vanskelige økonomien og den store arbeidsløsheten,de militære aksjoner med tapte liv og ødelagte hus, trakassering fraisraelske soldater og manglende bevegelsesfrihet har skapt frykt ogvoksende emigrasjon. Mens Betlehem ved forrige hundreårsskifte hadde95% kristne og 5% muslimer, var tallene ved siste hundreårsskiftehenholdsvis 40% og 60%. Med tårer i øynene spurte hun: Hva kommer til åskje med Jesu fødeby? Vil dere hjelpe oss slik at Betlehem kan forbliet kristen by og pilgrimssenter?

Bedre er det ikke i Jerusalem. I løpet av de siste femti år er antalletkristne desimert med tre, og den historisk kristne befolkning utgjør idag kanskje 5000 i en befolkning på rundt 750.000 i Stor-Jerusalem. Mendet handler ikke bare om synkende tall, det handler også om Lebensraumog bevegelse. Kontrasten blir sterk i denne unntakstilstanden: medisraelere som forsterker okkupasjonen, utvider sine bosettinger ogbygger nytt på palestinsk jord, mens palestinske hus og hjem blirødelagt og palestinere blir nektet å bygge nytt i egne områder. SkalJerusalem bli som Konstantinopel, med et seremonielt presteskap uten etfolk, spør kirkelederne i Den hellige by?

Midt i denne konflikt og denne lidelse er det imidlertid også i ferdmed å skje noe nytt, og det er det andre jeg vil løfte frem. Kirkene ilandet er igjen i ferd med å fremstå med en tydelig palestinskidentitet – en identitet knyttet til landet og de hellige steder.Gjennom århundrer var kirkespråket gresk og latin, armensk og syrisk,og kirkene ble styrt av greske og italienske hierarkier. I dag er denlatinske patriark (NB) en palestiner, Michel Sabbah, og den anglikanskeog lutherske kirke har også palestinske ledere – Riah Abu el-Assal ogMounib Younan. Og da kirkene begynte den felles feiring av Betlehem2000, var det en storstilt mønstring av 11000 palestinske kristne påFødselsplassen – med deres eget arabiske språk med den palestinskedialekt som felles uttrykksform.

Denne kristne palestinske identitetsbygging har to viktigehovedelementer: Den første handler om deres egen århundrelange historiei Det hellige land, en kristen historie som går bakenfor den muslimskeperiode fra det syvende århundre. I dag er denne glemte historie frakirkenes liv i Det hellige land igjen i ferd med å komme frem i lyset,en historie om et kristent folk som har holdt fast på bekjennelsen avJesus som Messias og Herre – al-Masich rabb al-alamin, og som vi nokogså har mye å lære av i deres spenningsfylte forhold til Islam ogmuslimer gjennom århundrene. Derfor siterer jeg gjerne deres bønn tilkristne søsken som er opptatt av og besøker Det hellige land: ”Glemikke de levende stenene!”

Det andre viktige element i den kristne palestinske identitetsutviklinger deres bidrag til den palestinske nasjonsbygging – i solidaritet medderes muslimske frender. Det er i rammen av dette kirkelige engasjementfor det palestinske folk at den anglikanske presten Naim Ateek haretablert et senter i Jerusalem for en palestinsk, evangeliskfrigjøringsteologi. Det er også det samme engasjement som ligger bakkirkenes kvinneprogram, hospitaler og rehabiliterinssentra, verkstederfor palestinsk brukskunst og de mange katolske, anglikanske oglutherske skolene, skoler som også har et høyt prosenttall muslimskeelever. I dag kjemper disse skolene med store økonomiske problemer,fordi arbeidsløse foreldre neppe kan makte å betale for sine barn.Likevel drives skolene fra dag til dag, med store offer også fralærernes side. Hvordan de får endene til å møtes, vet jeg ikke. Men jegvet at den konkrete støtte de mottar utenfra er livsviktig for kirkene.

Men jeg må tilbake til forholdet mellom de kristne og muslimene – bådei de palestinske områdene og i Galilea. For med den sterke fokus påkonflikten mellom israelere og palestinere, kommer denne relasjon ibakgrunnen. Under et seminar for litt over tre år siden vargeneralsekretær Riad Jarjour i MECC den første kirkeleder fra regionensom jeg har hørt åpent uttale at den voksende muslimske fundamentalismeer en av grunnene til den økende emigrasjon av kristne fra heleregionen. Også på Vestbredden har denne fundamentalisme hatt en rivendeutvikling, og moskeer knyttet til disse fundamentalistiske retningerhar vokst opp som paddehatter i mange byer, ikke minst i Ramallah, ogetter tiår med en positiv sameksistens mellom kristne og muslimer hardenne utvikling skjerpet forholdet.

Det er særlig fra disse kretser kristne palestinere er blitt anklagetog satt under press for sin konsekvente ikke-voldslinje, for manglendepatriotisme og for sitt engasjement for forsoning. Men disse gruppenehar også sin religiøse agenda, noe som har gitt seg utslag i planene omå bygge en kjempemoske foran Bebudelseskirken i Nasaret. Det er i dennekontekst den aktive dialogen mellom kristne og muslimer har stilneteller brutt sammen i de senere år, og mange kristne får igjen kjenne påkroppen at de er dhimmi – beskyttede, men likevel annenrangs borgere.Det var også i denne kontekst det var dobbelt tragisk at israelerneforhindret at Arafat fikk delta i julefeiringen i Betlehem og sliksynliggjøre fellesskapet mellom kristne og muslimer blant palestinerne.Men på dette punkt har det palestinske samfunn selv et nytt stykke veiå gå, særlig med tanke på at en palestinsk stat skal få et demokratiskfundament med likeverd og grunnleggende menneskerettigheter.

De messianske jøder

Her bryter jeg av beskrivelsen av de palestinske kirkers situasjon ogvender meg til de messianske jøder og deres menigheters situasjon. Noenvil kanskje spørre om vi med dagens overhengende konflikt i områdetskal bry oss med denne lille minoritet, særlig når de ikke spiller noenrolle på den politiske arena? Jeg tror det likevel er mange grunner tilengasjement fra vår side, den enkleste og mest fundamentale at også deer en del av Jesu Kristi legeme i Midt-Østen i dag, en del av vårtøkumeniske ansvar.

I løpet av de siste tyve år har de messianske jøder hatt en betydeligvekst, fra rundt 1000 til et sted mellom 4000 og 5000, fra ettredve-talls til et åtti-talls menigheter i hele Israel. Denne veksthar ikke gått upåaktet hen i det israelske samfunn, og den gamlederogative språkbruk som omtalte dem som ”frafalne, svikere,” er i detoffentlige Israel i stor grad erstattet av en mer positiv språkbruk –de omtales hyppigst slik de selv omtaler seg – som messianske jøder. Defleste av deres menigheter hører hjemme på den evangelikale fløy, mende er ikke uten kontakt verken med de historiske kirker eller detomliggende jødiske og palestinske samfunn. Men også de er på mangemåter klemt inne.

De messianske jøder har det til felles med sine kristne palestinskesøsken at de ønsker å uttrykke en sterk solidaritet med sitt folk –både i den aktuelle situasjon, og med den bibelske identitet som detjødiske folk bærer. I den aktuelle situasjon innebærer dette at de somisraelere flest på nytt føler seg klemt inne – med fiender på allekanter, med ryggen mot havet og med den stadige terror-trussel tett innpå livet. Som araberne har jødene en identitet som preges av entusenårig hukommelse. Og på tross av deres militære styrke, hareksistensfrykten hos de israelske jødene neppe vært større i Israelsnyere historie – nøret av århundrers lidelse både i Europa og iOrienten.

Men i tillegg til den politiske situasjon lever de Jesus-troende jødermed ytterligere press på sin situasjon. På den ene side forbindesfremdeles Jesu navn og kors, Det nye testamente og den kristne kirke avjøder med forfølgelser og kristen anti-semitisme. På den annen side hardet ikke vært særlig rom for Jesus-troende jøder og deres vitnesbyrd iden religiøse dialogen mellom kristne og jøder, og de blir ofte ogsåoversett og forbigått av evangelikale grupper som kommer til landet forå uttrykke sin solidaritet med det jødiske folk. Slik er de i sterkgrad blitt isolert av både de tradisjonelle kirker og i sitt egetjødiske samfunn.

I denne isolasjon har imidlertid menighetene likevel vokst, og de harvært i stand til å utvikle sitt trosuttrykk og sin identitet somJesus-troende jøder: med sitt språk og sine gudstjenesteformer, i sinefellesskap og i sitt samfunnsengasjement, og med et rikt tilfang påbibelske tradisjoner. Men de har enda et stykke å gå før de finner dengode plass både i sitt folk og i det større kristne fellesskap. Tilforskjell fra de palestinske kristne som står midt i den palestinskenasjonsbygging, står de messianske jøder fremdeles i periferien – somen marginal gruppe i folket. Men kanskje er det da verdt å sitere en avderes ledere gjennom mange år, Menachem Benhayim, som pekte på at deførste kristne – både i Jerusalem og i Korint – var marginale, og atevangeliet om den korsfestede alltid er for de marginale.

Men konflikten i området og den politiske utvikling i Israel berørerogså de messianske jøder i mer spesifikk forstand. Fremdeles ligger deti lovkomiteen i Knesset et forslag som vanligvis omtales som en nyantimisjonslov, og som religiøse grupperinger som Sharon støtter segpå, prøver å drive frem. Mens de messianske jøder altså i senere år ilangt sterkere grad er blitt akseptert i det jødiske samfunn i Israel,utnytter nå religiøse maktgrupper konflikten og den ustablile politiskesituasjon til å fremme en diskriminering av de Jesus-troende jøder ogbegrense religionsfriheten i det israelske samfunn.

Kirkenes engasjement for fred og forsoning

Hvor står så kirkene og våre kristne søsken i dagens konfliktsituasjoni arbeidet for fred og forsoning? La meg her begrense meg til noen fåobservasjoner som også er av betydning for oss og vår kontakt medkirkene.

For det første er det viktig å understreke at de palestinskekirkelederne ganske konsekvent har fulgt en ikke-voldslinje i sinrespons både på palestinsk terror og israelske militære reaksjoner, ogat de utrettelig har arbeidet for rettferd for det palestinske folk ogforsoning med israelerne. Stadig har de påpekt uretten og lidelsen somer påført deres eget folk, men de har også hele tiden strukket håndenut mot israelerne når de er truffet av blind palestinsk terror. Mendenne selvstendige og tydelig røst blir ikke alltid like høyt verdsatt,verken på palestinsk eller israelsk side. I dag har de historiskekirkene funnet sammen i et økumenisk organ som kalles JerusalemInter-Church Committee som det også fra vår norske side er viktig åholde kontakt med og støtte.

I de senere år har dialogen mellom kristne, muslimer og jøder også hatttrange kår, både blant palestinske og jødiske ledere og på det merfolkelige plan mellom representanter for de tre religionene. Derfor hardet også vært vanskelig for kristne dialog-institusjoner ogforsoningssentre som for eksempel Al-Liqa i Tantur og Abraham-sentereti Beit-Jala å drive sitt aktive forsoningsarbeid. En ledende palestinskkvinne sa nylig til meg: ”Nå ser vi ikke lenger på hverandre sommedmennesker, vi ser ikke lenger hverandres ansikt, vi tenker kunkonflikt og i fiendebilder.”

Men det var et gjennombrudd for dialogen på topp-plan da tre ledere frahvert religionsssamfunn møttes i Egypt for tre uker siden etterinitiativ fra den anglikanske erkebiskop George Carey og med etvesentlig forarbeid av vår egen Trond Bakkevig, og fortsettelsen avdenne dialog er livsviktig både for fredsbestrebelsene i Midt-Østen,men også for kirkenes fremtid i Det hellige land. Det var også noe nyttsom skjedde da vår venn og kollega Mounib Younan nylig var invitert tilå tale i fem større synagoger i New York – sammen med en palestinskmuslim og en israelsk rabbiner. Det er blitt sagt, og det tålergjentakelse, at fred i Midt-Østen i det lange løp ikke bare er avhengigav enighet om fordelingen av land, men også av vann og av sameksistensmellom religionene. I disse bestrebelser spiller de kristne palestinskelederne en nøkkelrolle, men et norsk bidrag fra sidelinjen er hellerikke uvesentlig.

I disse bestrebelser på topp-plan er det imidlertid ingen plass for demessianske jøder. Mange av dem har likevel funnet et rom for sittengasjement for fred og forsoning gjennom Musalaha – enforsoningsorganisasjon som drives av palestinske kristne og messianskejøder på grasrot-plan. Også under den pågående intifadaen har de samletisraelere og palestinere til vandringer i ørkenen, der det felles livog den andres nærvær er nødvendig for å overleve. På tross avgrensesperringene har messianske jøder også stilt opp for og hjulpetpalestinske familier som har mistet familiemedlemmer eller fått delerav sine hus ødelagt under israelske angrep.

Denne forsøksvise beskrivelse av situasjonen for våre kristne søsken iDet hellige land, makter ikke i sin generelle karakter å tegne etfulltonig bilde av livet, heller ikke det kristne liv hos våre søsken ilandet. Før jeg derfor avrunder, må jeg dele med dere en fortelling fradet rå livet, en forelling som sier noe om symbolhandlingers storekraft og forsoningspotensialet i forholdet mellom israelere ogpalestinere.

For en tid tilbake ble en god venn av oss, den messianske jøden IlanZamir, involvert i en trafikk-ulykke i El-Azariye utenfor Jerusalem.Det var mørk kveld, veien var dårlig opplyst, og plutselig hoppet endøv palestinsk gutt ut i veien foran bilen hans. De store skadenegutten fikk, gjorde at han senere døde. Ilan ville da gjerne foreta en”sulha” med familien – den tradisjonelle forsoningsakt blant arabere.Gjennom flere mellommenn fikk han kontakt med den dødes onkel, denmuslimske mukhtar i landsbyen, og etter forberedende møter ogforhandlinger fikk Ilan endelig møte familien til ”sulha” – sammen medmukhtaren, en arabisk kristen og en annen messiansk jøde. Den muslimskefamilien ble overrasket over å møte to jøder som ikke bare trodde påDet gamle testamente, men også på Injil – på evangeliet, på Det nyetestamente. Da sulha-seremonien var avsluttet, reiste en ung mann i denpalestinske familien seg og sa til Ilan på flytende hebraisk: ”Du erikke araber, og du bor heller ikke i vår landsby. Likevel har du kommethit for å gjøre forsoning etter tragedien vår. Vi verdsetter det du nåhar gjort, og vi vil du skal vite at vi nå tar imot deg som sønn istedet for ham som ble drept. Når du måtte ønske, så skal du vite atdette er ditt hjem.” Så gikk faren frem og omfavnet Ilan og de andresom var med ham til denne sulha. Så langt denne livsfortelling fraEl-Azariye, enhver kommentar er overflødig.

Utfordringene til oss

Hvilke utfordringer gir så dagens situasjon for våre kristne søsken iDet hellige land til oss? Når vi beskjeftiger oss med denne situasjon,må den politiske konflikt og den aksellererende voldsspiral mednødvendighet komme i fokus. Samtidig må vårt blikk gå dypere og videre,og vi må gå inn i situasjonen med troens blikk og med troens bånd sombinder oss til våre søsken i Jesus Kristus. La meg kort oppsumere inoen enkle punkter:

• I dag er kirkene i Det hellige land tomme for turister ogpilgrimer, og våre kristne søsken opplever seg både forlatt og glemt.Sommeren 1999 besøkte en norsk økumenisk delegasjon Jerusalem ogBetlehem og møtte blant annet Jerusalem Inter-Church Committee, menogså messiansk-jødiske ledere. Det ble et viktig møte for depalestinske kirkelederne i oppkjøringen til feiringen av Betlehem 2000.I dag vil besøket av en slik økumenisk delegasjon kunne ha størrebetydning som uttrykk for solidaritet og kristen enhet, og jeg vilforeslå at NKR tar et slik initiativ.
• Fra norsk side har det gjennom de siste år vært ytt betydeligbistand til de palestinske selvstyremyndigheter, og fra Den NorskeKirke gjennom LVF til det lutherske Augusta Victoria-hospitalet iJerusalem. Men i dag er situasjonen på Vestbredden og for de kirkeligeinstitusjoner der så prekær, at det også trengs et økonomisk løft medbistand til kirkenes skoler, hospitaler og rehabiliteringsarbeid. Herhandler det både om å lindre aktuell nød og om kirkenes fremtid ilandet.
• Når den sikkerhetsmessige situasjon nå har gjort gruppereiservanskelig, må vi benytte denne anledning til å gjennomtenke en merlangsiktig strategi for kristne gruppers besøk i landet, forpilegrimsreiser som tar inn hele den bibelske og kristne historie i Dethellige land, og som har våre trossøsken som naturlige mål – både påisraelsk og palestinsk side. Samtidig er det ennå rom for å utviklekonkret vennskapsarbeid med søstermenigheter i det bibelske Midt-Østen.
• Men vår kontakt med kirkene i landet er også en økumeniskutfordring. Det økumeniske fellesskap i Jerusalem er i ferd med å voksefrem med nye uttrykk for kristen enhet, og et økumenisk engasjement franorsk side i vår kontakt med kirkene der nede vil være et velkommentuttrykk for støtte fra den verdensvide kirke. I vårt land har videssuten en særlig mulighet og et særlig ansvar for å holde kontaktenmed både de palestinske kristne og de messianske jøder.
• Slik er vår kontakt med kirkene i Det hellige land også enutfordring til vårt misjonsoppdrag, med vilje til å gjenoppdage depalestinske kristnes historie og støtte deres identitet og vitnesbyrdtil sitt folk, og likeså med en vilje til å gjenoppdage de jødekristnesnaturlige plass i det kristne fellesskap og støtte deres bestrebelserpå å utvikle jødiske uttrykk for sin tro på Jesus Messias. Jesus erMessias og frelser for både israelere og palestinere. Dennemisjonsutfordring innebærer da også et arbeid for en religionsfrihetsom gir våre kristne søsken rom i det palestinske og israelske samfunn.
• Endelig roper våre kristne søsken på vår solidaritet - dels meddet jødiske folk, dels med det palestinske folk. Og vi har ikke noevalg, særlig med tanke på det jødiske folks bibelske identitet og depalestinske kirkers historie, men også med tanke på den allmene jødiskeog palestinske historie og deres livskår i dag. Det er dennesolidaritet som gjør at vi må protestere mot palestinske terroraksjonerog mot den fortsatte israelske okkupasjon og nye overgep. Men dennesolidaritet gjør at vi kan ikke stoppe der, med protesten. Vi måetterlyse det som Ron Pundak, en av arkitektene bak Oslo-avstalen, harpåpekt har vært fraværende de senere årene – konkrete ”acts of goodwill”. Ja, vi må oppfordre og bidra til konkrete forsoningshandlinger –om dere vil: til den forsonende og forløsende ”sulha” for alle tapteliv, slik at Det hellige land vil bli et godt hjem for begge folk.